Rettsområdet

Båter er «ting» eller «løsøre» om man vil. Ved kjøp og salg mellom private, er det viktigste du foretar deg å være grundig med salgsavtalen med tilhørende dokumentasjon. Hovedbudskapet er at du best regulerer risikoen gjennom det som avtales. Man kan veldig forenklet si at «avtalen er den viktigste loven».

Ved kjøp mellom to privatpersoner gjelder kjøpsloven, men handler du med en profesjonell (yrkesselger) gjelder forbrukerkjøpsloven. Det fremgår av kjøpslovens § 1:

« § 1.Alminnelig virkeområde.
(1) Loven gjelder kjøp for så vidt ikke annet er fastsatt i lov. For forbrukerkjøp gjelder forbrukerkjøpsloven.1 For kjøp av fast eiendom gjelder avhendingslova.2»

I forbrukerkjøpsloven § 1, heter det til sammenligning at «Med forbrukerkjøp menes salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet».

Som privatperson bør man være særlig oppmerksom på at man kan bli bedømt som yrkesselger/næringsdrivende, dersom man for eksempel lar en profesjonell båtmegler selge båten. Dette med mindre det er tatt uttrykkelig forbehold overfor kjøperne. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 1 fjerde avsnitt. Man må derfor sørge for at forbehold blir tatt.
De to lovene er innholdsmessig temmelig like, men som forbruker har man noe utvidede rettigheter. Vi kan peke på noen hovedtrekk i begge regelsett, uten at vi her kan gå inn på alt. Vi kan si noe om hvordan du forebygger problemer gjennom avtalen, og hvordan du kan gå frem om det allikevel går galt.

Avtalens betydning

Privatpersoner eller to næringsdrivende står temmelig fritt til å avtale det de selv ønsker. Kjøpsloven § 3 sier at;

«Bestemmelsene i loven gjelder ikke for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene».

Man har ikke en likelydende bestemmelse i forbrukerkjøpsloven, men dens § 15 viser til at tingen skal være samsvar med det «som følger av avtalen». Det viktigste ulikheten er der du som forbruker har handlet med en profesjonell. Forbrukerkjøpsloven rangerer nemlig over avtalen du har inngått med den profesjonelle dersom loven viser seg å bedre rettigheter, se forbrukerkjøpslovens § 3 første ledd;

«Det kan ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven her»

Forenklet sagt går metodikken ut på å først se på hvem som er parter i avtaleforholdet, for å kunne avklare hvilken lov som kommer til anvendelse. Deretter ser man nærmere på hva avtalen sier. Skulle avtalen være taus, ser man om loven løser spørsmålet. Dersom heller ikke loven eller dens forarbeider løser spørsmålet, må man gjerne støtte seg til det man kaller «bakgrunnsretten», dvs. alminnelige obligasjonsrettslige regler og prinsipper.

Kjøpsavtalen

Enten du er profesjonell eller privatperson blir du som regel alltid ansvarlig i det omfang du gir kjøper uriktige opplysninger. Det gjelder for begge regelsett. Opplysningene er kort fortalt uriktige hvis virkeligheten ikke stemmer med avtalen, eller det du ellers har opplyst, se kjøpsloven § 17 og 18 og forbrukerkjøpsloven § 15 og 16. Da omfattes med andre all informasjon du gir og som har virket motiverende på kjøperen.

Utgangspunktet er derfor at all informasjon som gis, må være korrekt. I mange saker viser selger til at tingen er «solgt som den er». Her gjelder kjøpsloven § 19 første ledd bokstav a), som sier forbeholdet ikke gjelder for uriktige opplysninger gitt av selger. Da holder det med andre ord ikke å ta et forbehold i kontrakten, «solgt som den er» eller lignende. Man kan altså ikke bli kvitt hele ansvaret som privat selger, gjennom slike forbehold. Tilsvarende bestemmelse har man i forbrukerkjøpsloven § 17, selv om de ikke er noe ulikt utformet. Er selger usikker på riktigheten av den informasjonen som gis, bør han enten ta et uttrykkelig forbehold, eller la være å gi opplysningen.

Videre, dersom selger «måtte» være kjent med vesentlige forhold/feil eller viktige opplysninger om bruken av tingen, har han uansett plikt til å opplyse om dette, se bokstav b) i samme bestemmelse. Har man forsømt å gi kjøper nødvendig informasjon, er det imidlertid i tillegg et krav at opplysningen «kan antas» å ha innvirket på kjøpet. Er det en kjøpsmotiverende opplysning, kan man bli ansvarlig tross forbeholdet.

Det siste alternativet i kjøpsloven § 19 første ledd bokstav c), er der gjenstanden er i «vesentlig dårligere stand» enn det «kjøper hadde grunn til å regne med etter kjøpesummens størrelse og forholdende ellers.» Bestemmelsen er praktisk viktig, fordi den ikke forutsetter noen form for klander mot selger.

I vurderingen av hva som var kjøpers berettigede forventninger, inngår bl.a. prisen, den totale markedsføringen og den avtalen partene har inngått. Som nevnt inngår her all informasjon som selger har gitt kjøper. Det må bedømmes konkret.

Utgangspunktet er at kjøper overtar den fulle risikoen for tingen når han overtar tingen ifølge avtalen, se kjøpsloven § 13, første ledd. Kjøper man en eldre brukt båt, må man i utgangspunktet alltid regne med nye påkostninger, også innen kort tid etter kjøpet. Fra en lagmannsrettssak2 heter det at «Kjøper av en slik båt (her 27 år) må normalt regne med at motorens levetid kan være begrenset og at det uansett vil kunne påløpe betydelige driftskostnader, selv om båt og motor har vært gjenstand for godt vedlikehold». (Vår innskytn.)

Men selger kan i prinsippet bli ansvarlig for feil som viser seg først etter levering/overtakelse, se kjøpsloven § 21. Det avhenger ofte av en konkret bevisbedømmelse om feilen oppstod før eller overtakelsen, i praksis ofte om feilen lå latent allerede ved overtakelsen. Ved forbrukerkjøp, har forbruker en noe utvidet rett/bevisbyrde, gjennom forbrukerkjøpsloven § 18 annet ledd første punktum:

«Hvis ikke noe annet bevises, skal en mangel som viser seg innen seks måneder etter risikoens overgang, formodes å ha eksistert ved risikoens overgang»

Det er flere feller. Har selger av en 26 år gammel båt spesifisert at motoren er ny, har han gitt kjøper rett til å ha en høyere forventning til motoren, i motsetning til resten av båten.

En selger som opplyser at «skroget er i meget bra stand», vil normalt bli dømt etter alternativet i kjøpsloven § 19 første ledd bokstav c) – «vesentlig dårligere stand», dersom skroget kort tid etterpå viser seg å kreve store reparasjonskostnader3. Dette gjelder da uavhengig av hva selger selv forstod eller visste.

Som selger bør man derfor generelt være varsom med å gå for langt med opplysningene og særlig «superlativene», og heller overlate til kjøper å gjøre seg opp sin egen mening. Et stikkord for selger er med andre ord nøktern markedsføring. Som kjøper bør man motsatt være kritisk til annonser som lover «mye». Lover man mer enn det som viser seg å stemme, holder det altså nødvendigvis ikke å si at man ikke visste om feilen, eller å ta løse forbehold, selv om det skulle stemme at man ikke visste. Men det ligger for eksempel en begrensning i at tingen må være «vesentlig dårligere stand». Man sier gjerne at avviket mellom det som er opplyst i forkant, og det som viser seg å være «fasit» må være klart eller «utvilsomt». Sistnevnte ord er hentet fra kjøpslovens forarbeider.

Reklamasjon og heving

Ved feil eller klare symptomer på feil, må man reklamere innen rimelig tid. Har man handlet med en profesjonell, har man alltid 2 måneder på seg fra man oppdaget mangelen, se forbrukerkjøpsloven § 27. Etter kjøpsloven § 32, er det regelen om «rimelig tid» som gjelder, dvs. fra man forstod eller burde ha forstått at symptomene man så var en mangel. Man bør kort fortalt reklamere så fort det er mulig, og ikke vente, selv om man skulle være litt usikker. Rimelig tid, bør nok tolkes noenlunde likt i de to lovene. For kjøpsloven er lengstetiden 2 år etter overtagelse. Etter forbrukerkjøpsloven er lengstetiden er 2 år, eller 5 år hvis gjenstanden/delen er ment å vare vesentlig lengre enn 2 år.

Det viktigste er å raskt gi selgeren skriftlig melding om hva feilen gjelder, og at du vil komme tilbake til saken så snart du har fått undersøkt nærmere. Her kan du ta forbehold om å komme med kjøpsrettslige krav, men det er ikke et absolutt krav.

Dersom ikke selger tilbyr seg å undersøke og avklare feilen, har du som kjøper bevisbyrden for feilen. Det betyr at kjøper må dokumentere sannsynlig årsak til feilen, og hvilken betydning feilen har.

Dersom mangel blir dokumentert, men selger allikevel nekter å reparere, eller at omlevering til annen gjenstand ikke kan skje, er det prisavslag etter kjøpsloven § 38 som er den praktiske hovedregelen. Tilsvarende regler finnes i forbrukerkjøpsloven.

Er det snakk om veldig betydelige feil, eller samlet sett så mange feil at det til sammen blir betydelig, kan man heve kjøpet. Et motorhavari kort tid etter overtagelse, der motor selges som nyoverhalt, kan gi hevingsrett -gjerne kombinert med at viktige opplysninger har blitt tilbakeholdt . Men det må alltid bedømmes ut fra fakta i hver enkelt sak. Som kjøper har man et ansvar dersom man erklærer heving på uriktig grunnlag.

Man bør fremsette eller forbeholde krav om heving snarest mulig, forutsatt at man da kan dokumentere feilene. Det er eksempler på at det å fremsette et krav om heving først 4-6 måneder etter første reklamasjon, er i seneste laget5. Man bør derfor generelt være ganske snar både med reklamasjon, krav om prisavslag og eventuelle hevingskrav.

Ved heving forutsettes det at selger ikke lenger har i behold sin rett etter kjøpsloven § 36 til å foreta avhjelp ved retting eller omlevering, se også kjøpsloven 37. Den andre viktige begrensningen ligger at heving er forbeholdt de alvorlige tilfellene, se kjøpsloven § 39:

«1) Kjøperen kan heve kjøpet dersom mangelen medfører vesentlig kontraktbrudd». Min understr.

Heving beror derfor på en totalvurdering av avtalen, dvs. alt som inngår i avtalebegrepet (da særlig markedsføring, annen informasjon, forsømte opplysninger og kontrakten).

Garantier

Garanti er en erklæring fra selger, om et ansvar selger påtar seg. Man må derfor tolke garantiutsagnet for å avgjøre om man har en rettighet. Ofte møter forbrukere argumentet om at garantien er utgått. For forbrukere er slike garantier uten betydning dersom man er innenfor reklamasjonsfristene i forbrukerkjøpsloven § 27, men garantien kan selvsagt få betydning hvis den gir bedre rettigheter enn avtalen eller det som fremgår av loven. Så fremt garantien er en del av avtalen, kan man selvsagt vise til denne.

Men der garantien viser seg å være dårligere enn loven, er det spesifisert i forbrukerkjøpsloven § 18a at
«En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame, og den begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven her, jf. § 3 første ledd.» Dette gjelder med andre ord for båter og alle andre «ting».
En tilsvarende bestemmelse finnes ikke i kjøpsloven, så mellom private eller mellom næringsdrivende, må man altså innfortolke eventuelle garantier i hva som er avtalt. En garanti vil for eksempel kunne utvide rettighetene i forhold til loven, for eksempel hvilke typer feil som dekkes, funksjonsgarantier, eller utvidelse av reklamasjonstider.

Forebygge

Det viktigste for å forebygge feil, er som selger å gi nøktern og korrekt informasjon ved salg. Sakkyndige bør gjennomgå båten før salg. All informasjon bør gis skriftlig av bevishensyn. Markedsføringen og kontrakten, må stemme godt overens, og eventuelle forbehold bør fremkomme i klartekst – ikke bare gjennom generelle forbehold om at tingen er «solgt som den er». Tidligere reparasjoner eller uhell, bør det alltid opplyses om, fordi dette kan øke risikoen for nye feil. Det bør kjøper vite om. Kjøper bør videre besiktige og prøve båten, noe selger bør oppfordre til.

Både som kjøper og selger, bør man se hen til bransjeråd og sjekklister fra for eksempel fra magasiner som båtmagasinet6. Er båten registrert, bør man for eksempel kontrollere om båten har heftelser i løsøreregisteret, eventuelt i skipsregisteret om båten er registrert der. I tillegg vil man da finne mange nyttige råd for både selger og kjøper.

Er det tvil eller ubesvarte spørsmål også etter befaring og tester, bør man som kjøper forutsette tydelig at for eksempel lukten man kjenner, eller lyden man hører, ikke skyldes noen alvorlige feil. Man bør i så fall be selger om å bekrefte at ditt forbehold aksepteres. Da kan man unngå en diskusjon om såkalt «aksept av risiko» og bli møtt med at man foretok et «sjansekjøp».

Tvist

Oppdages symptomer på feil, er det første man bør gjøre, å gi selger skriftlig melding om det man har oppdaget. Der selger benekter ansvar, etter at du har fremsatt et krav, sier man gjerne at det er en tvist. Også vedvarende manglende svar, regnes normalt som tvist. Vi anbefaler at advokat bistår fra første stund, for å hjelpe med nødvendige formuleringer og for å unngå uheldige formuleringer.

Kontakter du advokat, vil vi også hjelpe med å avklare om du har rettshjelpsdekning i innboforsikring eller via en særskilt båtforsikring. Ofte er det bare kjøp av småbåter/joller som inngår i innbodekningens tvisteforsikring, så tegning av egen båtforsikring er anbefalt.

Tvister som ikke løses gjennom forhandling, kan løses gjennom forliksråd og domstolene, eller via forbrukerklageutvalget. Den 1. mars 2017 trådte ny lov om forbrukerklageutvalget i kraft (forbrukerklageloven)7. Det mange ikke vet, er at sistnevnte er en gratis ordning som kan føre til et juridisk bindende vedtak på linje med en dom. Da må saken først ha vært behandlet hos forbrukerrådet8.

Både forliksrådet og domstolene tar gebyrer for sin saksbehandling, men i motsetning til forbrukerklageutvalget, er det bare domstolene som i praksis tilkjenner deg sakskostnader om du bruker advokat og vinner frem. Har du en sterk sak, kan det derfor lønne seg å gå via domstolen, spesielt når du bistås av advokat. Ofte vil rettshjelpsdekning kunne ha unntak for nemndsbehandling.

Nemndsbehandling har samtidig en fordel ved risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader er minimal. Dersom saken din skulle vise seg tvilsom, kan det altså bli et argument for å velge nemndsbehandling fremfor domstolsbehandling.