Epidemien som nå brer om seg får alvorlige følger for privatpersoner og bedrifter. Samfunnet stopper i stor grad opp som en direkte eller indirekte følge av regjeringens krisetiltak. Akkurat nå (i midten av mars 2020) er nok fokus for de fleste bedrifter å hindre smitte og å løse de akutte driftsmessige problemene krisen medfører. Da er det viktig å ta beslutningene på rett juridisk grunnlag.

Koronakrisen kan juridisk sett medføre at leveringshindringer skyldes «force majeure».  «Force majeure» defineres tradisjonelt som en ekstraordinær hendelse som forhindrer normal oppfyllelse av en kontrakt.

Utgangspunktet er klart: avtaler skal holdes. Det er altså ingen automatisk rett til å heve en avtale, selv om levering i henhold til avtalen blir vanskeliggjort eller utsatt. Det må i tilfelle vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Force majeure innebærer i hovedsak at partenes leveringsforpliktelser suspenderes så lenge hindringen består.  Selv om det er ganske opplagt, må det her presiseres at hendelsen (koronautbruddet) rent faktisk må hindre oppfyllelse.  Det at leveringsforpliktelsen suspenderes, betyr for eksempel at den andre parten i avtalen ikke kan kreve erstatning for kontraktsbrudd så lenge hindringen består.

Overordnet kan man allikevel si at der utsatt levering fullstendig skulle ødelegge hele formålet med avtalen, kan man ha en hevingsrett. Dette kan fremgå direkte av avtalen man har inngått, men hvis det ikke gjør det, kan man allikevel ha en slik hevingsrett etter «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper».  Men man plikter primært å lojalt overholde kontrakten, og eventuelt samarbeide om nødvendige tilpasninger, før man går til det skritt å heve kontrakten. Dette følger av det alminnelige lojalitetsprinsippet i kontraktsforhold.

To typetilfeller:

For treningssentre som er pålagt av myndighetene å stenge, betyr det at kunden ikke får det han har betalt for.  Hvis ikke kontrakten med treningssenteret sier noe om situasjonen, må utgangspunktet være at kundens betalingsforpliktelse suspenderes så lenge hindringen foreligger. Nettopp fordi alle treningssentre vil være stengt, er det neppe grunn til å godta heving av avtalen; kunden kan jo ikke kjøpe tjenesten noe annet sted. Men avtalen pleier å inneholde regler om oppsigelse, som man i så fall kan benytte seg av. Det må bety at avtalen formelt sett er gyldig inntil en eventuell ordinær oppsigelse er virksom, men at kundens betalingsforpliktelse rettmessig kan stanses så lenge treningstilbudet er stengt.   Det sentrale er at kundene i så fall ikke kan kreve erstatning av senteret, men at kundene trolig kan kreve å holde tilbake sin betaling så lenge senteret holder helt stengt. Når myndighetene pålegger stengning, kan man si at det foreligger et rettslig hinder for levering av treningstilbud. Har treningssenteret tatt forbehold mot en slik situasjon i kontrakten, er det ikke gitt at løsningen blir den samme. Men forbrukere står tradisjonelt sterkt i Norge.

Det samme må i utgangspunktet gjelde andre løpende avtaler der leveringen faktisk blir hindret på grunn av force majeure. Men en sikker konklusjon må vurderes konkret, og med utgangspunktet i den avtalen som partene har inngått.  Blant annet kan force majeure-begrepet være særskilt definert i kontrakten.

Byggekontrakter/entreprise

Som sagt innledningsvis, vil force majeure kunne suspendere forpliktelsene etter avtalen. I praksis kan det bety krav på forlenget byggetid, noe som for eksempel er regulert i NS3430 pkt. 17.2 og bustadoppføringsloven § 11 bokstav c. Det betyr at entreprenøren kan utsette, uten å risikere krav om erstatning fra byggherren. Motsatt kan ikke entreprenøren forlange tilleggsbetaling dersom utsettelsen gjør det dyrere å gjennomføre. Dette vil innebære en mellomløsning, der begge parter må tåle ulempene som force-majeure- hindringen fører med seg.  Men igjen, det kan være avtalt særskilte vilkår eller definisjoner i hvert enkelt kontraktsforhold, noe som vil måtte vurderes konkret.