Vi har blitt spurt om hvor langt hytteforbudet egentlig gjelder.
Forbudet mot å oppholde seg på fritidseiendom fremgår av en forskrift som heter «Forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbrudd av Covid-19» (FOR-2020-03-19-355).
Bestemmelsen står i forskriftens § 5, som sier:
«§ 5.Forbud mot opphold på fritidseiendom i annen kommune enn hjemstedskommunen
Personer forbys å overnatte på fritidseiendom i annen kommune enn der vedkommende er folkeregistrert. Strengt nødvendig vedlikehold eller tilsyn som er nødvendig for å avverge store materielle skader tillates.
Personer som er i karantene etter § 2 fordi de deler husstand med en som er bekreftet smittet av SARS CoV-2-virus, kan likevel overnatte i fritidseiendom i annen kommune i perioden den smittede er i isolasjon etter § 4 i forskriften.» Overtredelse er straffbar i følge § 6:
Ǥ 6.Straff
Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser i denne forskriften, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. smittevernloven § 8-1.»
Til spørsmålet, kan man si at legalitetsprinsippet betyr en streng tolkning av lovhjemler som begrenser bevegelsesfriheten. Den er en grunnlovbestemt rettighet, jf. Grunnloven § 106 første ledd. Videre innebærer lovkravet i EMK protokoll nr. 4 art. 2 at lovhjemmelen må oppfylle et klarhetskrav.
Tre objektive vilkår må være oppfylt for å straffe; det må være en fritidseiendom og den må ligge i annen kommune enn din hjemkommune ifølge folkeregisteret. Videre må man overnatte. Jeg nevner at det også må være en person som overnatter. Folkeregistervilkåret byr ikke på tolkningstvil. Riksadvokatens har gitt retningslinjer/ direktiver til politiet av 20.3.2020.
Riksadvokaten har påpekt at;
«Bestemmelsen reiser en rekke bevismessige og håndhevningsmessige problemstillinger, ikke minst hva gjelder unntak for de personer som omfattes av bestemmelsens annet ledd. Etter ordlyden rammes det å overnatte på slik fritidseiendom.» Overnatting er i denne sammenheng definert som perioden mellom 23:00 og 06:00, uten at det fremgår av ordlyden.
Begrepet «fritidseiendom» er ikke et entydig definert begrep, og kan volde tvil. Er det bruken av eiendommen man har siktet til, eller er det eiendommens formelle status etter plan- og bygningsloven og matrikkelloven? Ifølge en pressemelding av 20.mars 2020 fra NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, har de fått opplyst det ikke foreligger forarbeider til forskriften fordi den ble hastevedtatt. Det er derfor ikke mulig å få avklart spørsmålet sikkert, før eventuelt lovgiver klargjør forskriftens ordlyd.
Det er nærliggende at man må utgangspunkt i eiendommens formelle status i matrikkelen på samme måte som skatteetaten gjør ved fastsettelse av skatt knyttet til sekundærbolig. Bruken kan naturlig nok kan variere mye, og det å knytte det mot bruken av eiendommen ville voldt mye problemer i praksis. Matrikkelkoden for «fritidsbolig» er 161, og fremstår som et naturlig utgangspunkt å ta.
Kode 161 skal gjenspeile det faktum at kommunen har tillatt at eiendommen brukes til fritid, eller i det minste at denne bruken er lovlig. Bolig og fritidsbolig, er søknadspliktig, jf. plan- og bygningsloven § 20-2 jf. § 20-1.
Men hva med mellomkategorier som helårsboliger eller våningshus brukt som fritidsbolig? I Statens kartverks føringsinstruks v. 3.16 side 149 er første kategori kode 162:«Helårsboliger benyttet som fritidsbolig (bygningstype 162 og 163).» mens kode 163 gjelder for våningshus. En oversikt over bygningstypene finner man i føringsinstruksen i punkt 9.2 og 9.3.
I føringsinstruksens side 198 ser man at kode 161-163, sorterer under overskriften «fritidsbolig». Men det innebærer ikke nødvendigvis at kommunen har tatt stilling til spørsmålet, se føringsinstruksens side 208;
«Kan benyttes for bygninger som er tillatt eller lovlig etablert brukt som helårsbolig, men som i praksis bare blir bebodd fra tid til annen, uten at det blir tatt stilling til om slik bruk er innenfor rammen av tillatelse eller lovlig etablert bruk.» Koden betyr her altså i seg selv lite, da det verken beviser noe om den faktiske eller den tillatte bruken av eiendommen.
Utgangspunktet er her at den tillatte bruk er helårsbolig eller våningshus. Det er altså strengt tatt ingen «fritidsbolig». Det må i praksis innebære at bygningstypekodene 162 og 163 neppe uten videre kan kategoriseres som «fritidseiendom» verken etter plan- og bygningsloven, eller i forbudsforskriftens forstand. Dette må nok særlig gjelde i strafferettslig forstand der kravene til klarhet som nevnt er meget strenge. Tilsvarende problemstilling får man dermed for bruk av andre type bygninger og bygningstypekoder.
Det er ikke helt upraktisk, idet det er 2,6 millioner bygg i Norge som ikke er bolig. Det er 437.833 fritidsboliger, mens det er 32.906 boliger som er registrert i kategorien 162 og 163, ifølge SSB https://www.ssb.no/bygningsmasse/.
En mulig konklusjon er at de med bygningstypekode 161 i matrikkelen, sannsynligvis vil bli omfattet av forskriftens ordlyd, mens det kan fremstå noe mer usikkert om man kan straffes om man tar overnatting på andre typer eiendommer. Det kan dreie seg om et veldig betydelig antall. Straffbarhet avhenger både av den objektive siden (fakta), og ikke minst hva man selv har tenkt rundt spørsmålet (den subjektive side). Alle straffbarhetsvilkår må være oppfylt for å kunne straffes. Jeg viser her også til Riksadvokatens retningslinjer som gir anvisning på sammensatte vurderinger.
Man bør generelt selvsagt følge alle føringer fra FHI. Av rettssikkerhetshensyn bør lovgiver på sin side klargjøre forskriften snarest, dersom forskriften virkelig skal virke etter sin hensikt. Hvilken kode man har i matrikkelen, finner man på www.seeiendom.no.
