Likt samvær, ingen automatisk rettighet
En 50/50 ordning er vanligst å se når foreldrene samarbeider godt etter brudd, men ved uenighet må retten bestemme. Normalt blir det da fast bosted hos den ene og samvær med den andre forelderen.
Hensynet til barnet veier tyngst, og det er barnet som har rett til å være med foreldrene, ikke motsatt. Lovens hovedregel er ikke en 50/50 ordning, for da sier man på forhånd hva som er best for barnet uten å gjøre en vurdering. En sakkyndig vurderer alle faktorer i barnets liv på vegne av retten.
– Det er mye som spiller inn, og det blir foretatt en bred og sammensatt vurdering for å finne ut hvilken fordeling som vil fungere best for det enkelte barnet. Faktorer som for eksempel nærmiljø, skole og venner spiller inn, forteller advokat Håkon Pinderød Eliassen hos Advokatfirma Øglænd & Co.
Større konflikt kan gi mindre samvær
Helt unntaksvis blir det gitt en dom på 50/50 ordning. I praksis fungerer det nok oftest slik at jo større konfliktnivå, jo mindre samvær med den andre forelderen. Dette gjøres for å skåne barnet fra konflikten. Det kan være lurt å heller bidra til å dempe konflikten.
– Den forelderen som får fast bosted, har beslutningsmyndighet og kan velge bosted og skole samtidig som den kan få flere rettigheter hos NAV. Det er individuelt hvor mye samvær den andre forelderen får, og barnet har rett til å være sammen med den forelderen så mye som dommer bestemmer, sier Eliassen.
Barnets eget ønske
Barnets ord veier mer og mer ved økende alder. Det er to juridiske milepæler, og det er når barnet fyller 7 år og 12 år. Men barnet kan også høres før det, og frem til en blir myndig. Det kommer blant annet an på barnets modenhetsnivå.
– Barnet skal høres når det har fylt syv år, og når det har fylt 12 år så skal det i større grad bli hørt. Ved 12 års alderen skal for eksempel barnet gi sitt samtykke til å dra utenlands med andre enn foreldrene, opplyser Eliassen.
Mistanke om omsorgssvikt og vold
Det er dommerens ansvar å sikre barnet ved mistanke om vold og overgrep, eller annen omsorgssvikt. I barnesaker har dommeren et særskilt ansvar for sakens opplysning. Dommer vil ikke kun se på partenes bevis, men har selv et særskilt ansvar for å fremskaffe bevis, og vil gjerne støtte seg til en rettsoppnevnt sakkyndig og til barnevernet.
– I slike saker må dommer ta høyde for all reell risiko. Det holder vel i teorien med ”15 prosent” reell risiko, så lenge man har fakta-knagger å henge denne risikoen på. Dette avhenger igjen av hvor alvorlig det man frykter kan skje, faktisk er. Det er en konkret vurdering, sier Eliassen.
