Hvilke rettigheter har man som ektefelle eller samboer under skiftet ved ektefellens/samboerens død? Kan barna kaste en ut på dagen? Kan man bruke bilen videre? Må man betale husleie? Disse spørsmålene var tidligere ikke lovregulert, men er nå regulert i ny arvelov § 111.
Utgangspunktet er at lengstlevende ektefelle eller samboer har rett til å fortsette å bo i det som var felles bolig så lenge skiftet pågår. Dette gjelder selv om boligen var eid kun av førstavdøde. Lengstlevende har også bruksrett til løsøre som var i felles bruk. Dette kan for eksempel være en bil avdøde eide, men som (også) ble brukt av lengstlevende.
Det første året er bruksretten vederlagsfri. Det kan altså ikke kreves leie. Det vil imidlertid være naturlig, og i tråd med lovteksten, at lengstlevende dekker de øvrige løpende utgiftene knyttet til boligen/eiendelen, men den nøyaktige grensen for hva som regnes som «vederlagsfritt» er ikke avklart i loven eller forarbeidene.
Når det er gått et år etter dødsfallet kan dødsboet kreve vederlag for bruksretten, forutsatt at det fortsatt ikke er fastsatt hvem som skal overta boligen. Om man tolker loven bokstavelig må det, ved salg i det åpne markedet, være inngått avtale om salg til en enkelt kjøper. Det er imidlertid ikke opplagt at loven skal tolkes slik. Det kan også være naturlig å se det slik at dersom det er avklart at lengstlevende ikke skal overta boligen, er vilkåret oppfylt for å kreve vederlag når det er gått et år.
Dersom skiftet trekker ut, eller det «ellers er åpenbart urimelig» at bruksretten er vederlagsfri, kan retten bestemme at det skal betales helt eller delvis vederlag for bruken. Til dette uttales i forarbeidene:
«Om bruken har vært beskjeden eller den gjenlevendes økonomiske situasjon tilsier det, kan vederlaget settes betydelige lavere enn markedspris. Det skal ses hen til hva som i den konkrete situasjonen fremstår som rimelig. Den gjenlevende kan uansett unngå et krav om vederlag ved å medvirke til fortgang i skiftebehandlingen eller ved å overlate disposisjonsadgangen til dødsboet.«
Det kan kreves vederlag også for eiendeler som var i sameie mellom avdøde og ektefellen/samboeren, da slik at det betales leie kun for den delen som tilhørte avdøde.
Loven har også en sikkerhetsventil for de tilfeller der bruksretten kan lede til uheldige situasjoner:
«Er det en fare for at ektefellen eller samboeren på en utilbørlig måte forsinker gjennomføringen av skiftet eller forringer dødsboets krav, kan retten frata ham eller henne råderetten over eiendelene.»
For at det skal være aktuelt å frata lengstlevende bruksretten må det foreligge fare for at bobehandlingen forsinkes eller at dødsboets verdier reduseres. Loven sier ikke med hvor mye, men det må være mer enn en ubetydelig forsinkelse eller reduksjon.
Det var opprinnelig foreslått at det måtte være en «nærliggende» fare for at ektefellen/samboeren forsinket skiftet eller forringet dødsboets verdier, men dette vilkåret ble tatt bort i den vedtatte versjonen av loven.
Videre er det et vilkår at den faren lengstlevende utgjør finner sted fordi han/hun opptrer «på en utilbørlig måte». Ifølge forarbeidene må lengstlevende
«ha stor frihet til å disponere over eiendeler ved vanlig bruk, og det må normalt også godtas at gjenlevende selger eller bytter ut eiendeler. Gjenlevende må også ha samme frihet som andre til å gjøre sine rettigheter gjeldende under bobehandlingen, og det vil eksempelvis normalt ikke være utilbørlig at gjenlevende reiser skiftetvist eller ordinært søksmål under bobehandlingen. (Unntak kan tenkes hvis skiftetvisten eller søksmålet fremstår som ubegrunnet.)»
Til sist sier bestemmelsen at lengstlevendes rådighet «helt eller delvis» kan fratas ektefellen. Grunntanken er at det ikke skal gjøres større inngrep enn det som er nødvendig i lengstlevendes rådighet. Forarbeidene sier det videre slik:
«Det kan bare helt unntaksvis være aktuelt å frata gjenlevende ektefelle full rådighet over eiendelene, siden dette vil være et svært betydelig inngrep. Dette vil sannsynligvis bare være aktuelt hvor gjenlevende ektefelle er satt under vergemål.»
Vår erfaring er dessverre at det er et langt bredere lag av befolkningen som kan tenkes å opptre på en måte som fyller vilkårene enn de som ev. er satt under vergemål. Motsatt er det langt fra alle som er under vergemål som vil opptre på en måte som oppfyller vilkårene. Vi kan derfor ikke si oss enige i departementets forventning om at dette kun vil være aktuelt der gjenlevende er satt under vergemål.
Vi anbefaler at det inngås en skriftlig avtale mellom dødsboet og lengstlevende dersom det er aktuelt at lengstlevende skal bo i boligen eller bruke avdødes eiendeler i noen tid i medhold av denne bestemmelsen. Avtalen bør regulere hvem som skal dekke de forskjellige kostnadene knyttet til boligen/eiendelen, adgangen til besiktigelser og visninger, for eksempel knyttet til salgsprosessen underveis i botiden, vedlikehold, utflyttingstid osv. Vi bistår gjerne parter i slike situasjoner, og har lang erfaring fra både offentlig og privat skifte av dødsbo.
Denne artikkel er skrevet av advokat Håkon Halvorsen
