Man sier gjerne at en obligasjon er et «skyldforhold» (eng. «obligation») eller forpliktelser om man vil forenkle. Obligasjonsretten er læren om «skyldforhold, og hører til privatretten.
Enkelt forklart anvender vi obligasjonsretten for å definere dine plikter og rettigheter i et avtaleforhold.
Er det to parter i et kontraktsforhold, har man én skyldner og én fordringshaver, men det kan selvsagt variere gjennom kontrakten. Den som skal yte «noe» kalles gjerne skyldner eller debitor, mens fordringshaver er den som kan kreve «noe» – kreditor. Det fremgår av ordlyden hvem som skal yte og hvem som skal motta.
Obligasjonsretten er svært viktig i norsk rettstradisjon, fordi den brukes som teoretisk bakgrunn når man fortolker avtaler og skal løse løser tvister. Dette kan altså gjelde både der man befinner seg på et lovregulert område, eller på et ulovfestet område, fordi man ofte ser at kontrakten eller loven ikke løser alle tenkelige spørsmål. Mellom næringsdrivende vil prinsippene ha stor betydning, fordi det ikke finnes en generell kontraktslov. Årsaken ligger i at man i utgangspunktet har full avtalefrihet. På den måten kan man tenke at «avtalen er loven». Derfor er avtalen det viktigste verktøyet for å regulere plikter og rettigheter – og dermed risikoen som du påtar deg.
Det er primært der partene ikke har avtalt noe annet, at de «alminnelige» prinsippene kan slå inn og fylle ut kontrakten. Det kan ses på som en «forlengelse av partsviljen». Det finnes riktignok flere kontraktslover som regulerer spesielle typetilfeller av kontrakter, men det finnes altså ikke en generell lov om kontrakter.
Som fellesbetegnelse på det man gjør for å løse problemet, er det vanlig å referere enten til «bakgrunnsretten», til «alminnelige kontraktsrettslige prinsipper», eller til «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper». Dette ble for alvor sammenfattet i juridisk teori da Augdahl i 1953 bearbeidet teoriene og gav ut boka Augdahl: «Den norske obligasjonsretts almindelige del». Prinsippene har blitt utviklet og klargjort gjennom rettspraksis over en årrekke.
Hva er så disse alminnelige prinsippene og hvor finner man dem?
Prinsippene har blitt utviklet i rettspraksis og i juridisk teori over lang tid. Man finner derfor særlig prinsippene igjen i rettsavgjørelser og selvsagt i juridisk teori.
Som eksempel har man
– Høyesterett i Rt.1999, s. 408, som skulle løse en tvist om heving etter salg av borettslagsleilighet. Høyesteretts problem, var at overdragelse av en slik borett, ikke var regulert verken i avhendingsloven eller i kjøpsloven. Lovavdelingen hadde forutsatt at overdragelse av andel ble løst eller «alminnelige kontraktsrettslige prinsipper». Høyesterett løste deretter saken ved å vise til at;
“Jeg kan slutte meg til det Lovavdelingen her anfører. Jeg tilføyer at det ikke har så stor praktisk betydning at kjøpsloven ikke kommer direkte til anvendelse, da de sentrale bestemmelser i loven i stor grad er uttrykk for alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper.”
Det finnes ingen egen lov som lovfester alle prinsippene. Men de privatrettslige lovene kjøpsloven, forbrukerkjøpsloven, avhendingsloven og bustadoppføringsloven er eksempler på lover som i stor grad er tuftet på alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Dette med unntak der for eksempel forbrukerhensyn har vært viktigere for lovgiver. Disse lovene gjelder kun bestemte typetilfeller av kontrakter. I alle andre tilfeller, som ikke er lovregulert, må man altså falle tilbake på de «alminnelige reglene». Men som for borettlagsleiligheten, ser man også i andre saker at domstolene ser både på prinsippene og på lover som «ligner» når et spørsmål skal løses. Dette blir da en metode.
Flyreiser er et slik eksempel. Det er ikke et kjøp etter forbrukerkjøpsloven, men kan eventuelt være en pakkereise etter pakkereiseloven. I en sak som ikke gjaldt en pakkereise, måtte domstolen avklare om det var et krav at man måtte reklamere etter en flyforsinkelse (gi selskapet melding), og i tilfellet hvor lang reklamasjonstid som skulle gjelde. Hva var i så fall «rimelig tid»?
– I LE-2018-175032 viste lagmannsretten til at flyreisen «anses som et obligasjonsrettslig forhold, der alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper gjelder: Kravet Nilsen har fremmet, har utspring i en kontrakt om flyreise som Nilsen har inngått med flyselskapet. Den forsinkelsen han ble utsatt for på reisen Bangkok-Oslo, utgjør slik sett et kontraktsbrudd fra flyselskapets side, og kravet på kompensasjon for forsinkelsen er dermed en misligholdsbeføyelse mot forsinkelsen.»
Det interessante med avgjørelsen, er at siden det var en forbruker involvert, så retten på hvilke reklamasjonsfrister som vanligvis gjelder på de lovregulerte områder for å utfylle kontrakten:
– “Etter lagmannsrettens syn er det også ved kompensasjon etter forordning 261/2004 – av hensyn til sammenhengen i regelverket – grunn til å se hen til forbrukerkjøpslovens reklamasjonsfrist. Det forbrukerkjøpsrettslige elementet ved kjøp av flyreiser er fremtredende, og det er i denne sammenhengen liten grunn til å skille mellom kjøp av varer og kjøp av en tjeneste som flyreiser”
Dette er altså nok et eksempel på at retten utvikler jussen ved å ta utgangspunkt i grunnprinsippene, her at man må reklamere innen rimelig tid dersom det foreligger et kontraktsbrudd. For å finne ut hva som var rimelig tid, så retten altså på tilsvarende lover innen forbrukerfeltet. 3 måneder var i ytterkant, og lagmannsretten falt ned på at;
“Etter lagmannsrettens syn vil en tomåneders frist i de aller fleste tilfeller være tilstrekkelig til å gi flypassasjerer tid til å fremme krav mot flyselskaper ved forsinket flyreise”
Der kontraktsparten er profesjonell, kan man i hvert fall ikke kan reklamere senere enn dette. Det er også vanlig å si at fristen skjerpes for profesjonelle parter, i forhold til forbrukere, jf. bl.a. Ot.prp.nr.66 (1990–1991) til avhendingsloven, side 117; «Ein må i større grad kunne krevje rask reklamasjon frå ein profesjonell enn frå ein forbrukar.»
Andre eksempler på alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, er at avtaler skal holdes, at avtalen bare er bindende og har virkninger mellom partene, eller at man kan bare heve en avtale der kontraktsbruddet er vesentlig, altså ved vesentlig mislighold. Man må da ha et rimelig krav til å si seg fri fra kontrakten.
Det er også et alminnelig prinsipp, at kreditor kan kreve erstatning for kontraktsbrudd dersom debitor ikke yter etter avtalen. Dette kan man kalle kontraktsbruddsansvaret. Fly- saken ovenfor, er et godt eksempel på dette. Da gjelder det også et alminnelig krav om at kravsstiller må reklamere innen rimelig tid. Det begynner å bli ganske klargjort i rettspraksis at 2 måneder er innenfor, mens 3 måneder kan være for sent dersom det ikke er gode grunner til det. Profesjonelle må reklamere enda raskere.
Man sier gjerne også at de avtalerettslige ugyldighetsreglene er alminnelige avtalerettslige regler på tvers av ulike kontraktstyper. Lojalitetsprinsippet i kontraktsforhold, er at annet prinsipp som stadig får større betydning i rettspraksis. Det er klargjort gjennom utvikling i rettspraksis hva som ligger i dette.
Det er også uttrykk for et generelt prinsipp, at heving må erklæres, fordi dette er et påbud som har rettsvirkning først når det kommer frem til mottageren. Fra samme tidspunkt gjelder det et prinsipp om at den som urettmessig erklærer heving, har eller kan få et økonomisk ansvar for dette. Regelen kan også uttrykkes slik at rettsvillfarelse knyttet til egen forpliktelse i kontraktsforholdet ikke fritar for ansvar.
Et annet eksempel på et prinsipp man ikke finner i loven, er at man regnes for å ha ansvar for pengemangel. Mangler man penger til å oppfylle en kontrakt, er det altså ikke unnskyldelig. Leietageren som protesterer mot den inngåtte leieavtalen fordi hun er blakk, kommer altså ingen vei med det – i hvert fall ikke uten at det er tillatt ifølge avtalen.
Dersom man inngår en avtale om kjøp av en gjenstand eller typisk en tjeneste, vil ikke alle spørsmål være regulert i avtalen eller i noen lov. Da må man «falle tilbake» på bakgrunnsretten. Handler en forbruker en ting med en yrkesselger, vil bakgrunnsretten være forbrukerkjøpsloven. Dersom heller ikke en tolkning av loven løser spørsmålet, må man sammenligne mot de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene.
Oppsummert og forenklet kan man altså si at de obligasjonsretten inneholder verktøy man bør kjenne for å skrive en god kontrakt. Obligasjonsretten er også et nødvendig verktøy for å løse en juridisk problemstilling.
Avtaler er ofte mangelfulle, og der man heller ikke har en lov å støtte seg til, må man ha metoder for å tolke seg frem til et riktig resultat. Det er derfor anbefalt at kontrakten er så klar som mulig, fordi det gir størst forutsigbarhet. Går det allikevel galt, finnes metodene der for å løse rettsspørsmålene.
