I tøffe økonomiske tider kan bedrifter se seg nødt til å nedbemanne som et ledd i kostnadsbesparende tiltak. Nedbemanning innebærer at en bedrift reduserer antall ansatte ved oppsigelser på grunn av forhold på virksomhetens side, altså at bedriftsøkonomiske forhold begrunner oppsigelsen(e). For at slike oppsigelser skal være lovlige, må det foreligge saklig grunnlag for nedbemanningen. Vi gir her en kort oversikt over de viktigste problemstillingene i en nedbemanningsprosess.

Publisert: 09.12.2022 av Advokatfirma Øglænd & Co

• Krav til saklighet
• Grunnlag for oppsigelse
• Retten til «annet passende arbeid»
• Utvelgelseskretser
• Utvalgskriterier
• Sluttpakker

Krav til saklighet

Krav om saklighet i oppsigelser gjennomsyrer hele oppsigelsesprosessen. Kravet innebærer kort oppsummert at oppsigelsen begrunnes i riktige faktiske opplysninger og relevante argumenter. Man kan ikke basere en oppsigelse på uriktige faktiske opplysninger eller faktorer uten relevans for bedriften eller stillingen.

Saklighetskravet stiller også som vilkår at vurderingene som gjøres undervegs er grundige og tar hensyn til arbeidstakeren som sies opp. I en tvist er det arbeidsgiver som har bevisbyrden for de faktiske forhold og behov som påberopes i en oppsigelse. Dersom du planlegger en nedbemanning/oppsigelse er det derfor lurt å dokumentere de vurderinger som gjøres samt de faktiske forhold som viser at oppsigelsen er nødvendig. Om du kan vise at du har gjennomført en grundig prosess vil domstolene i mindre grad overprøve dine vurderinger.

Grunnlag for oppsigelse

Hva kan grunngi en oppsigelse? Under følger en rekke eksempler og en oversikt over kravene som stilles dersom en oppsigelse skal grunngis med «virksomhetens forhold». Dersom du lurer på hva som kreves for å gi en oppsigelse med grunnlag i «arbeidstakers forhold», trykk her.

En oppsigelse på grunn av «virksomhetens forhold» innebærer at man må kunne påvise et bedriftsøkonomisk behov for oppsigelsen. Kanskje har man ikke lenger behov for like mange stillinger i en avdeling, eller i en særskilt rolle. Dersom din bedrift har for mange selgere, sekretærer eller regnskapsførere kan dette som et utgangspunkt være en saklig grunn til nedbemanning. Hvilket behov din bedrift har vil være avgjørende for valg av utvalgskretser og utvalgskriterier.

I «behov» ligger ikke et krav om underskudd eller røde tall. Også et ønske om en mer strømlinjeformet og konkurransedyktig bedrift kan i utgangspunktet begrunne en oppsigelse. Eksempelvis tilbyr din bedrift levering og montering av hvitevarer. Dersom det etter hvert viser seg at etterspørselen etter montører ikke er så stort som en hadde forventet, kan dette begrunne en eller flere oppsigelser av montører.

Retten til «annet passende arbeid»

Ved oppsigelse begrunnet i virksomhetens forhold har arbeidstaker krav på å bli tilbudt «annet passende arbeid i virksomheten» dersom dette er mulig. Dette innebærer en plikt for arbeidsgiver å tilby en annen stilling dersom dette er mulig, og arbeidstakeren er egnet/kvalifisert for stillingen. Det er ikke et krav at den «nye» stillingen har tilsvarende lønns- og ansvarsnivå. Sentralt er om det eksisterer en stilling vedkommende kan utføre på en rimelig god måte med sine kvalifikasjoner og forutsetninger.

Prosessen

Det er viktig at arbeidsgiver bygger på et korrekt faktisk grunnlag og har foretatt tilstrekkelig brede vurderinger før det fattes beslutning om nedbemanning. Normalt innebærer dette at arbeidsgiver må utføre analyser og vurderinger som kvalitetssikrer nedbemanningsbehovet, og deretter orienterer ledelsen eller styret om dette før man går videre i prosessen.

Når arbeidsgiver har konstatert at det foreligger et nedbemanningsbehov, er det en rekke lovbestemmelser og tariffbestemmelser som pålegger arbeidsgiver å gjennomføre drøftelser med de tillitsvalgte for å undersøke mulighetene for å inngå avtaler slik at oppsigelser kan unngås eller reduseres. Det anbefales at arbeidsgiver og de tillitsvalgte signerer en protokoll hvor det fremgår at drøftelsene er gjennomført.

Arbeidsgiver må vurdere hvilke ansatte som skal vurderes for oppsigelse (utvalgskretsen) og hvilke kriterier som skal legges til grunn for valget mellom arbeidstakerne innen kretsen (utvalgskriterier).

Arbeidsgiver må etter dette ta stilling til hvilke ansatte som ligger an til å motta oppsigelse. Dette må gjøres på basis av utvelgelseskriteriene som fastsettes for prosessen. Det bør i de aller fleste tilfeller foretas individuelle drøftelser med de aktuelle ansatte, slik at arbeidstakeren kan komme med innspill på de faktiske forholdene som ligger til grunn for at arbeidsgiver vurderer oppsigelse. Både grunnlaget for oppsigelsen og eventuell utvelgelse mellom flere ansatte av hvem som skal sies opp, skal drøftes.

Det må vurderes om det finnes annet passende arbeid i virksomheten for den ansatte før oppsigelsen kan gjennomføres. Arbeidsgiver må videre foreta en interesseavveining der arbeidsgivers behov for å nedbemanne skal vurderes opp mot de ulemper en oppsigelse vil påføre arbeidstakeren.

Merk at dersom en overtallig ansatt har vesentlig lenger ansiennitet enn en annen kan arbeidsgiver være forpliktet til å si opp den ansatte med lavest ansiennitet og tilby denne stillingen til den ansatte med lang ansiennitet i en overtallig stiling (kravet vil variere mellom tariffbundne og ikke-tariffbundne virksomheter).

Domstolene har historisk vært tilbakeholdne med å overprøve arbeidsgivers bedriftsøkonomiske analyse – til syvende og sist er det bedriften selv som vet best hva den trenger. Det stilles likevel krav til at selve vurderingen er grundig og at andre muligheter er vurdert. Som tidligere nevnt er det derfor viktig at selve oppsigelsesprosessen dokumenteres godt. Vis hvilke alternativer du har vurdert, hva konklusjonen ble, hvilke drøftelsesmøter som er avholdt, hva som fremkom, hvilke kretser du har satt opp og hvilke ansatte som er vurdert oppsagt. Dokumentering av prosessen vil virke forebyggende. Husk at det du foretar i denne prosessen må tåle nøytrale øyne i en domstol, forhold deg saklig og dokumenter prosessen godt.

Utvalgskretser

I utgangspunktet vil kretsen av personer som skal vurderes, være alle ansatte i virksomheten. «Virksomheten» vil normalt være den juridiske enheten (selskapet) som er arbeidsgiver. Det er imidlertid anledning til å etablere utvalgskretser, altså velge grupper av ansatte som skal vurderes, som avdelinger eller filialer.

Det må kunne påvises saklig grunn for valget av utvalgskrets for at oppsigelsene skal være gyldige. I det tidligere nevnte eksempelet vil man for eksempel kunne anse «montørene» som en egen utvelgelseskrets.

Sentralt i vurderingen av utvelgelseskrets er spørsmålet om det er saklig grunn til å skille mellom flere grupper ansatte. Et bilverksted som har kontoransatte og mekanikere vil selvfølgelig kunne dele opp etter kompetanse – man sier ikke opp en sekretær fordi man har for mange mekanikere, eller omvendt.

Utvalgskriterier

Det må så foretas et valg innenfor utvalgskretsen av hvem av de ansatte som skal sies opp. Dette valget må foretas på bakgrunn av kriterier for utvalget virksomheten har satt opp på forhånd.

Disse kriteriene må være saklige og ikke-diskriminerende.

Slike kriterier kan typisk være formell kompetanse, alder, ansiennitet, resultater, personlig egnethet, særskilt kompetanse og sosiale forhold (f.eks. forsørgelsesbyrde, muligheter for annet arbeid, m.m.). Det oppstår sjelden tvister om sakligheten av de mer konkret målbare kriteriene, som ansiennitet og formell kompetanse. Det viser seg at det oftere er de mer subjektive kriteriene som kan bli gjenstand for konflikter.

Hovedavtalene forutsetter at ansiennitet skal tillegges vekt av tariffbundne virksomheter. Det er imidlertid klart at ansiennitetsrekkefølgen ikke skal følges ubetinget, uavhengig av om virksomheten er tariffbundet. En arbeidsgiver bør eksempelvis kunne beholde nøkkelpersonell eller annen med kritisk kompetanse for driften, uavhengig av om andre ansatte har lengre ansiennitet.

For bedrifter som ikke er tariffbundne gjelder det ikke noe slikt ansiennitetsprinsipp, og disse arbeidsgiverne står derfor noe friere i utvelgelsen enn det de tariffbundne gjør. Ansiennitet vil imidlertid alltid være et «relevant argument» i vurderingen, og bør vektlegges i en helhetsvurdering.

Sluttpakker

Det er ofte hensiktsmessig å unngå risikoen for etterfølgende tvister etter oppsigelse ved å inngå sluttavtaler med de ansatte.

I utgangspunktet er det få begrensinger på hva som kan avtales mellom partene ved inngåelser av slike avtaler. Eksempelvis viser rettspraksis at fortrinnsrett lovlig kan fraskrives i en sluttavtale.

Innholdet av en sluttavtale vil oftest utarbeides gjennom forhandlinger mellom partene. Det vil ofte være et vesentlig poeng for arbeidsgiver at avtaleforholdet avsluttes mot betaling av sluttvederlag og at partene fraskriver seg fremtidige forpliktelser overfor hverandre.

Ut over et eventuelt sluttvederlag bør avtalen regulere hvordan feriepenger skal håndteres, samt oppgjør for eventuell ikke avviklet ferie eller ferie som er overført fra tidligere år. Avtalen bør videre være tydelig på om og i hvilken utstrekning arbeidstaker har rett til bonus for foregående og inneværende år. Det bør videre avklares hvorvidt avtalen påvirker den ansattes rett til AFP.

Merk at en arbeidstaker ikke vil kunne kreve dagpenger i den perioden vedkommende mottar lønn eller sluttvederlag fra arbeidsgiver. Dersom dette sluttvederlaget utbetales som et engangsbeløp vil NAV beregne hvor lang periode sluttvederlaget dekker lønnstapet.

Det bør videre fremgå av avtalen at den er et alternativ til oppsigelse på grunn av nedbemanning. En arbeidstaker som slutter frivillig, eller blir sagt opp på grunn av eget forhold, har ikke krav på dagpenger før etter en såkalt forlenget ventetid på 12 uker.

 

Hvilke rettigheter har man som ektefelle eller samboer under skiftet ved ektefellens/samboerens død? Kan barna kaste en ut på dagen? Kan man bruke bilen videre? Må man betale husleie? Disse spørsmålene var tidligere ikke lovregulert, men er nå regulert i ny arvelov § 111.

 

Utgangspunktet er at lengstlevende ektefelle eller samboer har rett til å fortsette å bo i det som var felles bolig så lenge skiftet pågår. Dette gjelder selv om boligen var eid kun av førstavdøde. Lengstlevende har også bruksrett til løsøre som var i felles bruk. Dette kan for eksempel være en bil avdøde eide, men som (også) ble brukt av lengstlevende.

 

Det første året er bruksretten vederlagsfri. Det kan altså ikke kreves leie. Det vil imidlertid være naturlig, og i tråd med lovteksten, at lengstlevende dekker de øvrige løpende utgiftene knyttet til boligen/eiendelen, men den nøyaktige grensen for hva som regnes som «vederlagsfritt» er ikke avklart i loven eller forarbeidene.

 

Når det er gått et år etter dødsfallet kan dødsboet kreve vederlag for bruksretten, forutsatt at det fortsatt ikke er fastsatt hvem som skal overta boligen. Om man tolker loven bokstavelig må det, ved salg i det åpne markedet, være inngått avtale om salg til en enkelt kjøper. Det er imidlertid ikke opplagt at loven skal tolkes slik. Det kan også være naturlig å se det slik at dersom det er avklart at lengstlevende ikke skal overta boligen, er vilkåret oppfylt for å kreve vederlag når det er gått et år.

 

Dersom skiftet trekker ut, eller det «ellers er åpenbart urimelig» at bruksretten er vederlagsfri, kan retten bestemme at det skal betales helt eller delvis vederlag for bruken. Til dette uttales i forarbeidene:

 

«Om bruken har vært beskjeden eller den gjenlevendes økonomiske situasjon tilsier det, kan vederlaget settes betydelige lavere enn markedspris. Det skal ses hen til hva som i den konkrete situasjonen fremstår som rimelig. Den gjenlevende kan uansett unngå et krav om vederlag ved å medvirke til fortgang i skiftebehandlingen eller ved å overlate disposisjonsadgangen til dødsboet.»

 

Det kan kreves vederlag også for eiendeler som var i sameie mellom avdøde og ektefellen/samboeren, da slik at det betales leie kun for den delen som tilhørte avdøde.

 

Loven har også en sikkerhetsventil for de tilfeller der bruksretten kan lede til uheldige situasjoner:

 

«Er det en fare for at ektefellen eller samboeren på en utilbørlig måte forsinker gjennomføringen av skiftet eller forringer dødsboets krav, kan retten frata ham eller henne råderetten over eiendelene.»

 

For at det skal være aktuelt å frata lengstlevende bruksretten må det foreligge fare for at bobehandlingen forsinkes eller at dødsboets verdier reduseres. Loven sier ikke med hvor mye, men det må være mer enn en ubetydelig forsinkelse eller reduksjon.

 

Det var opprinnelig foreslått at det måtte være en «nærliggende» fare for at ektefellen/samboeren forsinket skiftet eller forringet dødsboets verdier, men dette vilkåret ble tatt bort i den vedtatte versjonen av loven.

 

Videre er det et vilkår at den faren lengstlevende utgjør finner sted fordi han/hun opptrer «på en utilbørlig måte». Ifølge forarbeidene må lengstlevende

 

«ha stor frihet til å disponere over eiendeler ved vanlig bruk, og det må normalt også godtas at gjenlevende selger eller bytter ut eiendeler. Gjenlevende må også ha samme frihet som andre til å gjøre sine rettigheter gjeldende under bobehandlingen, og det vil eksempelvis normalt ikke være utilbørlig at gjenlevende reiser skiftetvist eller ordinært søksmål under bobehandlingen. (Unntak kan tenkes hvis skiftetvisten eller søksmålet fremstår som ubegrunnet.)»

 

Til sist sier bestemmelsen at lengstlevendes rådighet «helt eller delvis» kan fratas ektefellen. Grunntanken er at det ikke skal gjøres større inngrep enn det som er nødvendig i lengstlevendes rådighet. Forarbeidene sier det videre slik:

 

«Det kan bare helt unntaksvis være aktuelt å frata gjenlevende ektefelle full rådighet over eiendelene, siden dette vil være et svært betydelig inngrep. Dette vil sannsynligvis bare være aktuelt hvor gjenlevende ektefelle er satt under vergemål.»

 

Vår erfaring er dessverre at det er et langt bredere lag av befolkningen som kan tenkes å opptre på en måte som fyller vilkårene enn de som ev. er satt under vergemål. Motsatt er det langt fra alle som er under vergemål som vil opptre på en måte som oppfyller vilkårene. Vi kan derfor ikke si oss enige i departementets forventning om at dette kun vil være aktuelt der gjenlevende er satt under vergemål.

 

Vi anbefaler at det inngås en skriftlig avtale mellom dødsboet og lengstlevende dersom det er aktuelt at lengstlevende skal bo i boligen eller bruke avdødes eiendeler i noen tid i medhold av denne bestemmelsen. Avtalen bør regulere hvem som skal dekke de forskjellige kostnadene knyttet til boligen/eiendelen, adgangen til besiktigelser og visninger, for eksempel knyttet til salgsprosessen underveis i botiden, vedlikehold, utflyttingstid osv. Vi bistår gjerne parter i slike situasjoner, og har lang erfaring fra både offentlig og privat skifte av dødsbo.

 

Denne artikkel er skrevet av advokat Håkon Halvorsen

1. Innledning

Vi bistår ofte ektefeller med mine, dine og våre barn med hensyn til arv og skifte. Noen ønsker å gi mest mulig til ektefellen, mens andre vil at et eller flere av barna skal få mest mulig. Her gjennomgås følgende:

 

• Arvens fordeling uten testamente
• Kan jeg gjøre ektefellen arveløs?
• Kan jeg gjøre mine barn arveløse?
• Oppsummering – ektefellens testasjonsfrihet
• Kan jeg bestemme hvem som arver mine eiendeler?
• Andre tips

 

Denne artikkelen gjelder kun for ektefeller med barn. For samboere gjelder andre regler.

 

Ektefeller bør vurdere å skrive ektepakt og testamente, og særlig om de har særkullsbarn.

 

Hvis en av ektefellene dør, skal det gjennomføres en deling i to ledd:

 

1. Først gjennomføres et «skilsmisseoppgjør» mellom ektefellen og den avdødes dødsbo. Det som tilfaller avdøde på «skilsmisseoppgjøret», går inn i dødsboet, og
2. deretter foretas en deling av selve dødsboet.

 

På første del av skiftet gjelder ekteskapslovens regler (og en ev. ektepakt), og på andre del av skiftet gjelder arvelovens regler (og et ev. testamente). Ektefellene kan altså styre store deler av «skilsmisseoppgjøret» ved hjelp av en ektepakt. Om dette er gjort er skiftet av dette første leddet forutsigbart, og det er liten fare for uenighet mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger etter loven.

 

I denne artikkel gjennomgår jeg ikke «skilsmisseoppgjøret», men ser på fordelingen av arven i dødsboet etter avdøde.

 

2. Arvens fordeling uten testamente

Der avdøde ektefelle hadde barn, arver lengstlevende ektefelle ¼ av dødsboet. Avdødes barn arver det øvrige, altså ¾.

 

Ektefellens minstearv er 4G. G er folketrygdens grunnbeløp, og endres årlig. Per 2021 er beløpet 106 399 kroner, slik at 4G er 425 596 kroner. Hvis dødsboet er lite, slik at 4G utgjør mer enn ¼, går ektefellens minstearv foran barnas rett til arv. Om dødsboet er på totalt 425 000 kroner, arver altså ektefellen alt.

 

Arven til barna fordeles likt mellom dem. Hvis et barn er død, arver dennes barn forelderens del med en lik del hver. Hvis avdøde ektefelles barn er død uten at det igjen etterlater seg barn, arver den avdøde ektefellens øvrige barn dennes del likt.

 

3. Kan jeg gjøre ektefellen arveløs?

Nei, du kan ikke gjøre ektefellen arveløs. I testamente kan du bestemme at ektefellen arver mindre enn lovens sats på ¼, men arven kan maksimalt settes ned til 4G der avdøde har barn/livsarvinger. Et slikt testamente er normalt kun gyldig dersom det kan dokumenteres at ektefellen som får sin arv redusert er informert om dette.

 

4. Kan jeg gjøre mine barn arveløse?

Nei, du kan heller ikke gjøre dine barn arveløse.

 

Barna har etter loven krav på 2/3 av arven. Denne arven kan i utgangspunktet ikke reduseres i testamente. Loven har imidlertid et makstak på barnas pliktdelsarv. Barna har kun krav på 2/3 av boet om den enkeltes del utgjør mindre enn 15G (per 2021: 1 595 985 kroner).

 

Det vil si at dersom man har ett barn, må boet være større enn 2 393 978 kroner (altså større enn 22,5G) før man kan testamentere over mer enn 1/3. Da utgjør barnets 15G akkurat 2/3 av boet, og alt over dette kan man altså testamentere fritt over. Det fremgår videre av tabellen under hvilke beløp som gjelder om ektefellen har flere barn.

 

Antall barn	Barnas pliktdelsarv (2/3)	Skjæringspunkt for testasjonsfrihet	Skjæringspunkt i G
1	1 595 985	2 393 978	22,50
2	3 191 970	4 787 955	45,00
3	4 787 955	7 181 933	67,50
4	6 383 940	9 575 910	90,00
5	7 979 925	11 969 888	112,50
6	9 575 910	14 363 865	135,00

 

5. Oppsummering – ektefellens testasjonsfrihet

Det gjennomgåtte innebærer at en ektefelle som ønsker å begunstige den andre ektefellen på bekostning av sine barn, kan øke ektefellearven fra ¼ (25 %) til 1/3 (33 %) av boet. Denne differansen på 1/12 (8 % av boet) kan også testamenteres til andre.

 

I dødsbo med større verdier, jf. tabellen over, kan ektefellen begrense arven til barna til 15G, og fritt råde over det øvrige.

 

Hvis man ønsker å redusere ektefellens arv til fordel for barna, kan ektefellens arv reduseres til 4G der man selv har barn. Det som da tas fra ektefellen kan testamenteres til barna, eller til andre.

 

6. Kan jeg bestemme hvem som arver mine eiendeler?

Ovennevnte regler bestemmer hvem som arver verdien av boets eiendeler. Reglene bestemmer imidlertid ikke hvem som faktisk overtar den enkelte eiendel.

 

Ektefellen kan i testamente bestemme hvem som skal overta de forskjellige eiendelene. Dette gjelder også selv om eiendelen har en verdi som overstiger det arvingen skal motta som arv, forutsatt at arvingen kjøper ut de øvrige arvingene. Denne regelen er ny i arveloven. Det forutsettes at eiendelen eies fullt ut av ektefellen selv.

 

Lengstlevende ektefelle har, hvis ikke særlige grunner tilsier noe annet, rett til å overta felles bolig og løsøre avdøde etterlater seg. Denne retten kan ikke endres i testamente.

 

7. Andre tips

Du kan videre bestemme i testamente at arven etter deg skal

• være arvingens særeie, og/eller
• båndlegges til arvingen er 25 år, og arven kan i samme perioden holdes unna arvingens kreditorer.

 

Reglene redegjort for i denne artikkel gjelder disposisjoner som får realitet ved din død. I levende live kan du imidlertid gi bort eller selge ting fritt, med mindre du for eksempel sitter i uskiftet bo eller har andre rettslige båndleggelser. Forutsetningen er at gaven/overføringen får en realitet for deg i live.

 

Livsforsikringer tilfaller ektefellen/den begunstigede uten at de omfattes av testamentsreglene. Slike forsikringer er derfor gunstig for å sikre lengstlevende uten å kutte i barnas arv.

 

Lengstlevende har rett til å sitte i uskifte med felleseie og felles barn. Uskifte kan imidlertid ha en del utilsiktede virkninger, og du bør tenke deg godt om, og helst rådføre deg med advokat, før du velger å sitte i uskifte.

 

Dersom du ønsker bistand eller har spørsmål til denne type saker hjelper vi deg gjerne. Advokatfirma Øglænd & Co AS bistår både næringsdrivende og privatpersoner i Stavanger, Sandnes, Forus, Sola, Klepp, Gjesdal og omegn.

Denne artikkel er skrevet av advokat Håkon Halvorsen

Spørsmålet er dagsaktuelt etter den mye omtalte gjenåpningen av Baneheia-saken.[1]

Det går et skille mellom saker som er henlagt av politiet, og saker der retten har avsagt en dom.

Henlagte saker – gjenoppta straffeforfølgning

Saker som er henlagt av politiet, kan ifølge straffeprosessloven § 75 annet ledd og § 59 a, omgjøres innenfor en 3- måneders frist av overordnet påtalemyndighet. Slik omgjøring kan skje både på eget initiativ, eller etter klage fra partene i saken.

Dersom 3- måneders fristen er ute, åpner § 74 for å gjenoppta en sak mot en som har vært «siktet» i saken. Man er «siktet» når politiet kaller deg siktet, eller automatisk dersom de har brukt tvangsmidler, for eksempel ransaking.

Hovedvilkåret i strpl. § 74 for at politiet skal kunne gjenoppta etterforskningen/ straffeforfølgningen er at det må ha kommet «nye bevis av vekt».  Du kan som fornærmet for eksempel ha nye opplysninger i saken, som du gir til politiet. Nærmere hva som ligger i dette, er beskrevet i Riksadvokatens rundskriv av 27.10.2016[2].

De nye opplysningene må ha «vekt» som bevis. Politiet vurderer hva som har «vekt». Det b#_ftn2ør ikke nødvendigvis være snakk om avgjørende/fellende bevis. Det avgjørende i praksis blir om politiet på bakgrunn av informasjonen bør gjøre ytterligere undersøkelser, før de konkluderer på nytt. Det er altså ikke et kriterium i seg selv at du for eksempel kommer med en skreven tilståelse fra siktede. Terskelen er imidlertid høyere for gjenåpning, enn for politiets generelle plikt til å etterforske en anmeldelse. Dette av hensyn til den siktede.

 

Straffedommer avsagt av retten hvor ankefrist er gått ut – gjenåpning.

Når en straffedom er rettskraftig, betyr det at den er endelig og ikke kan angripes gjennom anke. For å få omgjort en straffedom etter at ankefristen på 14 dager er utløpt, må man kreve gjenåpning.

Her er det flere varianter. Påtalemyndigheten kan be om gjenåpning til gunst for domfelte i medhold av straffeprosessloven 391 nr. 3 og § 392 annet ledd. NAV – sakene er her et eksempel.

Et annet eksempel er gjenopptakelseskommisjonen og Baneheia- saken. Kommisjonen[3] er uavhengig av politiet, og kan ta stilling til din sak. Kommisjonen skal veileder deg gratis.

Gjenåpning er regulert i straffeprosesslovens kapittel 27. Det er særlig § 390, § 391 og § 392 som er aktuelle. Kommisjonens veiledningsplikt står i § 397. Stikkordsmessig kan en dom bli opphevet eller endret, blant annet hvis:

-dommeren var inhabil eller har begått straffbare forhold under saken.

-det har dukket opp et nytt bevis som «synes egnet til å føre til frifinnelse»

-det har dukket opp tilståelse

-hvis Høyesterett har endret tolkningen av loven, og du er dømt på bakgrunn av den gamle tolkningen

– andre «særlige forhold» som gjør det tvilsomt at dommen er riktig (for eksempel flere av «NAV- sakene» der man nå venter på avklaring fra EFTA -domstolen)

Lovhenvisninger:

Straffeprosessloven[4]: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-05-22-25?q=straffeprosessloven Se de enkelte bestemmelser/paragrafer som det er vist til.

 

 

Advokat

Dersom du bruker advokat overfor kommisjonen, kan advokaten søke om å bli oppnevnt som din forsvarer i anledning søknaden om gjenåpning. Advokaten kan også bistå med råd, eller kontakt med politiet ved gjenåpning av henlagte saker.

Hovedargumentet for å kontakte advokat, er at advokaten raskt får fri tilgang på saksdokumentene, og har erfaring med reglene som gjelder. Advokaten skal alltid informere deg om eventuelle kostnader i forkant og skaffe din aksept dersom hjelpen koster deg noe.

Advokatfirma Øglænd og Co AS bistår klienter i Sandnes, Stavanger og omegn.

Denne artikkel er skrevet av advokat Håkon Pinderød Eliassen