En arbeidstaker unnlot ved ansettelsen å opplyse om at han hadde blitt avskjediget på grunn av samarbeidsproblemer og beskyldninger om drapstrusler mv. av tidligere arbeidsgiver. Den nye arbeidsgiveren la til grunn at dette tilsa at den ansatte ikke var pålitelig, og mente dette var nok til å begrunne en oppsigelse.

Høyesterett var ikke enig.

(Brief summary in English: An employee was fired for not informing his current employer that his previous employer had summarily dismissed him for serious threats and collaboration problems.

The Supreme Court found that the termination was not justified. An employee’s eventual duty to inform is limited to questions regarding qualifications and work experiences of direct consequences for the job.)

Den ansatte var ansatt som servitør, og var fremdeles i prøvetiden da han mottok oppsigelse. Arbeidsgiver mottok opplysninger om at vedkommende hadde hatt et konfliktfylt arbeidsforhold tidligere, og avdekket etter ytterligere undersøkelser at det hadde vært betydelige samarbeidsproblemer.

I den tidligere stillingen hadde den ansatte truet kollegaer, også foran gjester, unnlatt å møte på jobb ved flere anledninger, ytt dårlig service og vært arrogant ovenfor gjester, samt fremsatt drapstrusler ovenfor to av sine kollegaer.

Så lenge en ansatt fremdeles er i prøvetiden, er det tilstrekkelig at oppsigelsen er begrunnet i manglende tilpasning, faglighet eller pålitelighet for at den skal være gyldig. Arbeidsgiver anså det at den ansatte holdt tilbake det de mente var vesentlige opplysninger for arbeidsforholdet når han søkte på stillingen, for å være tilstrekkelig til å slå fast at vedkommende ikke var pålitelig. Han ble derfor sagt opp med begrunnelse i manglende pålitelighet.

Høyesterett kom altså likevel til at oppsigelsen ikke var gyldig.

Det ble i avgjørelsen lagt til grunn at en arbeidssøker ikke kan gi direkte villedende informasjon om seg selv eller tidligere arbeidsforhold. Høyesterett uttaler at hovedregelen må være at en arbeidssøker i utgangspunktet ikke har plikt til å opplyse om tidligere arbeidskonflikter. Arbeidsgiver vil imidlertid kunne spørre om dette, og arbeidstaker kan da ikke gi positivt uriktig informasjon.

I dette tilfellet mente Høyesterett at det ikke var tilstrekkelig opplysningssvikt til å begrunne en oppsigelse.

Høyesterett uttaler at det kreves at arbeidssøker måtte forstått at opplysningene som ble tilbakeholdt ved ansettelsen var vesentlige for arbeidsgiver. Videre at tilbakeholdelsen opplysningene etter en helhetsvurdering må anses klart illojal fra arbeidssøkers side. Først når begge disse vilkårene er oppfylt, kan en oppsigelse på grunn av manglende pålitelighet anses gyldig.

Den kontraktsmessige lojalitetsplikten mellom arbeidsgiver og arbeidssøker danner utgangspunktet for denne avgjørelsen, men Høyesterett legger til grunn at det også må vektlegges at arbeidstakere skal ha mulighet til å få en ny sjanse, og at det derfor er primært forhold som er av direkte betydning for søkers faglige kvalifikasjoner som det må opplyses om.

Det vises for øvrig til arbeidsmiljølovens bestemmelser om hvilke formelle regler som gjelder for oppsigelser generelt, se lenke: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62?q=arbeidsmilj%C3%B8loven#KAPITTEL_17

***

Vi har lang erfaring med å bistå arbeidsgivere og arbeidstakere i Stavanger, Sandnes, Sola, Randaberg og Nord Jæren for øvrig i slike saker. Ta gjerne kontakt dersom du ønsker våre råd.

Etterhvert som korona-krisen drar ut i tid, begynner det å bli klart for mange at problemene man står ovenfor som ansatt eller arbeidsgiver ikke er så forbigående som det man først trodde. Vi opplever nå at spørsmålet om oppsigelser av permitterte ansatte blir stadig mer aktuelt.

(Brief summary in English: Many employees and employers in Norway are now experiencing that the lay-offs (when an employee is temporarily, fully or partially released from the obligation to work) due to the Corona-crisis are turning in to dismissals because the reasons for the lay offs can no longer be considered temporary.    

A dismissal due to downsizing must be objectively justified in order to be valid. The employer must establish a selection pool and a number of selection criteria, balance the interests of the employee and employer, and offer any vacant positions the employee is qualified for for the dismissal to be legal.)

Permittering innebærer at en arbeidstaker midlertidig fritas for sin arbeidsplikt i forbindelse med driftsinnskrenkning eller driftsstans hos arbeidsgiver. Permittering innebærer dermed at arbeidsforholdet «settes på pause» i en periode, selv om arbeidstakeren fortsatt er ansatt i virksomheten.

Den permitterte ansatte har både rett og plikt til å vende tilbake til bedriften når permitteringen opphører. Så lenge arbeidstakeren er permittert har arbeidsgiver i hovedsak ikke lønnsplikt, men arbeidstakeren kan søke om dagpenger fra NAV.

Den kreves at det foreligger saklig grunn for både å iverksette og å opprettholde permitteringer av ansatte.

Et av vilkårene for at en permittering skal kunne anses som saklig er at årsaken til permitteringen er midlertidig. Det er altså bare dersom problemene en bedrift begrunner permitteringen i er forbigående at den kan anses som saklig. Dersom det er klart at en bedrift vil ha permanent redusert behov for bemanning, vil det derfor ikke lenger kunne opprettholdes permitteringer. Det er tydeligvis denne situasjonen nå flere arbeidsgivere ser at de befinner seg i, og de ser seg derfor nødt til å gjennomføre nedbemanninger.

En oppsigelse grunnet nedbemanning må som alle andre oppsigelser være saklig begrunnet for å være gyldig. En bedrifts ønske om økt lønnsomhet sett opp mot den vesentlige reduksjonen av arbeidsmengden mange nå opplever grunnet koronakrisen vil kunne utgjøre en slik saklig begrunnelse.

Det må videre skje en saklig utvelgelse av hvilke arbeidstakere som skal sies opp. Arbeidsgiver må etablere en saklig avgrenset utvalgskrets, og så vurdere de ansatte innenfor denne kretsen mot hverandre etter saklig begrunnede utvelgelseskriterier.

Det må deretter foretas en interesseavveining mellom selskapets og arbeidstakerens forhold. Normalt skal det mye til før interesseavveiningen er avgjørende hvis utvelgelsen er saklig. For arbeidstakere som snart går av med pensjon og har lang ansiennitet, kan det imidlertid oppstå spørsmål om arbeidsgiver er forpliktet til å opprettholde en stilling i kortere tid.

Arbeidstakeren må også tilbys eventuelle andre ledige stillinger i virksomheten som vedkommende er kvalifisert for.

Det vises for øvrig til arbeidsmiljølovens bestemmelser om hvilke formelle regler som gjelder for oppsigelser generelt, se lenke: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62?q=arbeidsmilj%C3%B8loven#KAPITTEL_17

***

Vi har lang erfaring med å bistå arbeidsgivere og arbeidstakere i Stavanger, Sandnes, Sola, Randaberg og Nord Jæren for øvrig i slike saker. Ta gjerne kontakt dersom du ønsker våre råd.

Flere som har mottatt dagpenger i forbindelse med korona-krisen har nå nådd maksimal dagpengeperiode, og har ikke lenger rett på dagpenger. Samtidig er det fremdeles uklart hvor lenge den pågående krisen vil vare.

Dagpengeperioden er i utgangspunktet på 104 uker for de som tidligere har hatt arbeidsinntekt på minst 2 ganger grunnbeløpet (G) siste 12 måneder, og 52 uker dersom inntekten har vært lavere, se folketrygdloven § 4-15. Personer som har avtjent minst tre måneders militærtjeneste eller obligatorisk sivilforsvarstjeneste, kan etter folketrygdloven § 4-19 motta dagpenger i 26 uker.

Grunnet koronapandemien ble maksperioden på dagpenger midlertidig utvidet slik at personer som nådde maksperioden kunne motta dagpenger ut oktober 2020. Da smittesituasjonen bedret seg ble denne ordningen avsluttet 1. november 2020.

Vi opplever imidlertid nå dessverre stadige smittebølger og lokale utbrudd. Regjerningen har derfor foreslått at de som har gått ut av dagpengeordningen etter 1. november 2020 kan søke om å få dagpenger igjen fra og med 1. februar 2021. Merk at det legges opp til at perioden mellom 1. november 2020 og 31. januar 2021 ikke skal dekkes.

Dersom man når maksperioden på dagpenger mellom 1. februar og 30. september, vil man etter forslaget få maksperioden utvidet til 30. september. For andre som starter sine dagpengeperioder nå, gjelder de vanlige reglene for varighet, se over.

 

En problemstilling som går igjen når vi skal bistå klienter ved oppgjør etter et samboerforhold, er hvem som eier huset, og med hvilken brøk. Der det er skrevet en samboeravtale om forholdet, er saken stort sett uproblematisk å løse. Vi anbefaler derfor alle samboere, særlig de som eier bolig, fritidseiendom, bil og liknende i fellesskap, å skrive en samboeravtale. I denne artikkelen skal vi se på hvordan domstolen løser tvister om eierforholdet der det ikke foreligger noen skriftlig samboeravtale.

Det vanskelige i disse sakene er at løsningene i rettspraksis bærer preg av å være konkrete tolkninger av den individuelle situasjonen, og det er ofte vanskelig å se de prinsipielle skillelinjene som fører til den ene eller andre løsningen.

Det rettslige utgangspunktet

Det rettslige utgangspunktet er følgende (her hentet fra en lagmannsrettsdom med referanse LB-2013-153813):

  • Hver av partene i et samboerforhold eier alene det vedkommende hadde med seg inn i samlivet og erverver under dette. Egen eiendom og gjeld beholdes som det klare utgangspunkt ved samlivsbrudd, uavhengig av hvor lenge forholdet har vart og hvordan samboerne har innrettet seg.
  • Ved samlivets opphør beholder samboerne sin formue og sin gjeld, på samme måte som ektefeller med fullstendig særeie. Også for samboere finnes unntak: Det kan tilkjennes vederlag etter alminnelige berikelses- og vederlagsprinsipper, jfr. Rt-2000-1089 og Rt-1984-497. En samboer kan også få rett til å løse ut den annens bolig og innbo til omsetningsverdi etter reglene i hustandsfellesskapsloven.
  • Hva gjelder stiftelse av sameie er det som utgangspunkt tre mulige grunnlag. Det vises Sverdrups nevnte artikkel i Jussens Venner 2000, hvor det på side 255 fremgår følgende: Spørsmålet er om tingen eies av begge ektefeller (samboere) eller bare den ene – dvs. om eiendelen er i sameie eller eneeie. I en slik tvist er det tre sentrale stiftelsesgrunnlag: Sameie kan stiftes ved bestemmelse fra tredjemann (giver eller arvelater), ved avtale mellom partene, eller ved partenes bidrag til ervervet.
  • Det er den som krever en annen fordeling enn 50/50 som har bevisbyrden.

I det videre skal vi fokusere på fastsettelse av eierbrøken.

De formelle forhold tillegges ofte liten vekt

Samboere som eier en bolig sammen står ofte oppført med 50/50 på hjemmelsregistreringen, og de er i fellesskap ansvarlige for boliglånet overfor banken. De kan videre ha ført opp tilsvarende opplysninger på selvangivelsen. Rettspraksis viser imidlertid at domstolene i mange tilfelle legger liten vekt på dette. Retten synes i stedet å legge stor vekt på å komme til et resultat man synes er rimelig.

Samboerforholdets varighet kan ha stor betydning

I en lagmannsrettsdom mellom to samboere som kunne hadde et toårig forhold, kom retten til at eierforholdet måtte fastsettes på grunnlag av partenes bidrag. Partene hadde 50/50 på hjemmelen, og alle formelle forhold tilsa slik 50/50-deling. I saken kom det imidlertid frem at det var den enes besteforeldre som hadde kjøpt leiligheten, og retten mente derfor de formelle forhold ikke beviste at partene hadde avtalt å eie med 50/50.

I en annen dom hadde samboerne kjøpt en bolig sammen, og så pusset den opp for ca. 1 MNOK. Her hadde den ene bidratt med ca. 800 000 kroner, mens den andre hadde bidratt med ca. 200 000 kroner. Det ble slutt mellom partene omtrent da oppussingen var ferdig, og samboerskapet varte altså ca. 4 måneder. Retten regnet seg da frem krone for krone, slik at partene fikk igjen nøyaktig i henhold til hva de hadde bidratt med.

Motsatt synes det som om retten lettere faller ned på 50/50 ved deling etter langvarige samboerforhold, og særlig om samboerne har hatt sammenblandet økonomi.

Ulike bidrag til egenkapitalen (EK)

En typisk situasjon som går igjen er at partene har hatt med seg ulik egenkapital ved kjøp av boligen.

Om boligen koster 4 MNOK og den ene parten har EK på 1 MNOK, mens den andre har null, kan det tenkes to løsninger:

  • Begge har bidratt med 2 MNOK og eier 50/50, men den ene har 1 MNOK i lån og 1 MNOK i form av EK, mens den andre har 2 MNOK i lån.
  • Eller man kan se det slik at den som hadde med seg 1 MNOK i EK har en tilsvarende høyere eierandel. I dette tilfellet vil det si at han eier 25 % alene, og halvparten av de øvrige 75 %, altså totalt 62,5 %, mens den andre eier 37,5 %. Da må lånet i så fall fordeles likt på de to eierne.

Problemstillingen er treffende beskrevet i en lagmannsrettsdom fra 2013:

«Det at A så bidro til kjøpet av bolig med kr 273 000 mer i egenkapital enn B, totalt omlag det dobbelte av det hun betalte, vil da ikke uten videre måtte innebære en skjev eierfordeling. Disse pengene kan alternativt ses på bl.a. som en finansieringskilde på samme vis som eksterne finansieringskilder som heller ikke leder til noen eierandel. Det avgjørende her må i utgangspunktet være hvordan partene har hatt grunn til å oppfatte det. Lagmannsretten finner det klart at ikke noe har vært uttalt partene i mellom om ulikhet i eierandel på boligen i forbindelse med anskaffelsen, eller at de på noen praktisk synlig måte har gjort noe som har indikert noen slik oppfatning overfor hverandre. Det har her heller ikke vært avtalt eller gjort noe som har hatt form av ned-/tilbakebetaling på et eventuelt ekstra finansieringsbidrag fra B eller indikert noen særskilt gjeldsposisjon i denne forbindelse. Ved siden av at de formelle papirene som har vært utferdiget i anledning anskaffelsen av den felles boligen har indikert likhet mellom partenes eierposisjon, med unntak for garasjen som har relativt sett liten økonomisk betydning for eiendommen, står vi da igjen med hva partene måtte ha tenkt i sitt stille sinn om ulikheten i finansieringsbidrag.»

Retten kom i denne saken til at eiendommen var eid 50/50.

Der den enes bidrag er kommet i form av gave/tomt/fast eiendom, synes retten imidlertid å være mer tilbøyelig til å se dette som et bidrag som forskyver eierforholdet.

Ulike bidrag underveis i samlivet

Ulike bidrag underveis i samlivet kan tenkes å danne grunnlag for en endret eierbrøk, men det skal en del til. Des lengre samlivet varer, des vanskeligere er det å nå frem med et slikt krav.

I en lagmannsrettsdom fra 2016 hadde partene hatt en tradisjonell klassisk rollefordeling i et 28 år langt samboerforhold. Mannen jobbet fullt og betalte alle kostnader til bolig, bil og båt, mens hun betalte mat, klær til barna mv. Lagmannsretten forankret løsningen i en uuttalt enighet mellom partene:

«Lagmannsretten finner det utvilsomt at partene opprinnelig hadde en felles forståelse av at de eide bolighuset med en halvpart hver. B har bidratt med arbeid i hjemmet, og betaling av utgifter til mat, klær og annet forbruk. Intet tyder på at noen av partene hadde en oppfatning av at fordelingen av utgifter skulle ha som konsekvens at A etterhvert ervervet en større eierandel enn B. Slik lagmannsretten ser det var dette en rent praktisk ordning som skyldtes at B var 50 prosent hjemmeværende, og hadde ansvaret for barna.»

Motsatt så vi at ulike bidrag til oppussingen i det helt korte samboerforholdet gav en krone-for-krone utregning fra rettens side.

Avslutning

Vårt beste råd i disse situasjonene er å skrive samboeravtale før tvist oppstår. En slik avtale bør endres, oppdateres eller bekreftes hver gang det skjer større endringer i partenes økonomiske forhold.

Om man er i et samlivsbrudd uten en samboeravtale, er vårt råd å oppsøke advokat. Vi bistår ofte parter med å utrede partens faktiske og rettslige situasjon, slik at vedkommende selv kan ta med seg dette videre i direkte forhandlinger med sin tidligere samboer. I andre tilfeller bistår vi gjennom hele prosessen. Som alltid er det slik at sjansen for å lykkes er størst om vi kommer tidlig på banen. Det koster ingenting å ringe oss for en kort og uforpliktende innledende samtale.

I tilsynssak (tilgjengelig her) fastslår Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) at én royalbehandlet kledning med brannhemmende overflatebehandling (MøreRoyal brannmalt med ES/VFR fra Talgø MøreTre AS) hadde dårligere brannegenskaper enn opplyst ved salg.

I tillegg avdekket DiBK at vanlig royalbehandlet kledning ikke har vært tredjepartstestet. Tredjepartstesting av brannegenskaper kreves for alle typer behandlet trekledning, ifølge avdelingsdirektør Therese Brøndum i DiBK. Les mer om dette her.

Både salg og produksjon av royalkledning er nå stanset i påvente av branntesting. Frem til resultatene av laboratorieundersøkelsene foreligger, er det altså usikkert om royalimpregnert kledning tilfredsstiller kravene til preaksepterte ytelser ihht. TEK. Før resultatene er det i det hele tatt usikkert hvilke brannegenskaper royalimpregnert kledning har.

Selv om konsekvensene er uavklart per nå, har bransjeorganisasjonen Boligprodusentene frarådet sine medlemmer å bestille eller bruke royalimpregnert kledning på nye prosjekter eller pågående prosjekter hvor montering av kledning ikke er påbegynt.

DiBK v / Therese Brøndum vil overfor TV 2 ikke spekulere nærmere i om det kan bli aktuelt å pålegge fjerning av royalimpregnert kledning fra eksisterende bygg, men hun viser til at kommunene vil kunne ha hjemmel for slike pålegg dersom resultatene av de pågående laboratorieundersøkelsene skulle tilsi at dette er nødvendig.

 

Våre råd – noen typetilfeller

Er man i den situasjonen at man har kjøpt eller oppført royalimpregnert kledning til sitt eget hus, har kjøpt eller solgt et hus med royalimpregnert kledning, eller som entreprenør eller byggherre har kjøpt eller oppført royalimpregnert kledning i forbindelse med et oppdrag, kan resultatene av DiBKs tilsynssak, og eventuelt resultatene av den laboratorietestingen som nå foregår grunnet tilsynssaken, få konsekvenser. Her er våre råd dersom du kjenner deg igjen i noen av disse aktuelle typetilfellene.

Hvis du har kjøpt royalimpregnert kledning, og har planlagt å bruke, eller allerede har brukt kledningen på hus eller annet byggeprosjekt, vil du kunne ha et reklamasjonskrav mot forhandler eller eventuelt produsent. Dette gjelder enten du er privat hus- eller hytteeier, eller om du er entreprenør og skal oppføre et prosjektert bygg der royalimpregnert kledning er planlagt benyttet.

Så snart du oppdager at en ting har en mangel, begynner det å løpe en frist for å reklamere over denne mangelen overfor selger.

For forbrukerkjøp har vi tidligere gjort rede for hvilke frister man må ha kontroll på her.

For næringsdrivende gjelder også en relativ og en absolutt reklamasjonsfrist. Man plikter å reklamere «innen rimelig tid» etter at man oppdager eller burde ha oppdaget mangelen. Den absolutte fristen løper ut 2 år etter den dagen man har overtatt tingen, med mindre selger har gitt garanti utover dette.

I alle tilfeller bør man reklamere så snart man har kunnskap om en mangel ved en ting man har kjøpt. Når det gjelder royalimpregnert kledning av den typen MøreRoyal brannmalt med ES/VFR fra Talgø MøreTre AS, bør man straks reklamere overfor forhandler og produsent.

Dersom man har kjøpt en annen type royalimpregnert kledning, bør man følge med på resultatene av laboratorieundersøkelsene bransjen og produsentene nå er i ferd med å gjennomføre. Dersom man etter undersøkelsene kommer til at royalimpregnert kledning ikke har de brannegenskapene produsentene frem til nå har lagt til grunn, bør man reklamere over dette.

Reklamasjonsfrist avbrytes ved å gi beskjed til din avtalepart om at den kledningen du har kjøpt etter din mening har en mangel. Reklamasjon bør gjøres skriftlig. Så langt du har mulighet, bør du gi beskjed om hvilke krav du stiller i denne forbindelse. Aktuelle krav kan være:

  • Omlevering av kledning.
  • Erstatningskrav for de utgiftene du blir påført grunnet mangelen.

En slik reklamasjon vil i vanlige tilfeller kunne kalles en nøytral reklamasjon.

Innen rimelig tid etter en nøytral reklamasjon, bør det fremmes en spesifisert reklamasjon. I denne må man forklare spesifikt hva man krever, og etter hvilket regelverk. For eksempel kan man kreve utbedringskostnadene erstattet, man kan kreve omlevering av kledning etter aktuelle regelverk, eller man kan kreve kjøpet hevet etter kjøpsloven § 39.

Dersom man skal fremme krav om heving, retting eller eventuelt omlevering, må dette kreves i en spesifisert reklamasjon.

 

Foreldelsesfrist

Foreldelsesfristen, for næringsdrivende som for forbrukere, er på tre år, og løper fra «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Denne fristen begynner tidligst å løpe fra det tidspunkt man overtar tingen fra selger.

Likevel regnes det en tilleggsfrist på ett år etter at feilen ble oppdaget eller burde ha vært oppdaget, dersom dette skjer mer enn tre år etter overtakelse.

Foreldelsesfrist må man i vanlige tilfeller ta ut rettslige skritt for å avbryte. Alternativt kan en erkjennelse av en forpliktelse fra selgers side føre til at foreldelsesfristen blir avbrutt. Man bør likevel være forsiktig med å slå seg til ro med at en erkjennelse har avbrutt denne fristen, da det stilles strenge krav til erkjennelsen. Når det gjelder foreldelse, bør denne avbrytes på en betryggende måte hvis det er nødvendig. Konsekvensen av at kravet blir foreldet, er at hele kravet går tapt.
 

Dersom du har kjøpt eller solgt et hus med royalimpregnert kledning

Dersom du har kjøpt eller solgt et hus med royalimpregnert kledning, kan dette medføre en mangel etter avhendingsloven, bustadoppføringsloven eller annet regelverk dersom forholdene i saken ellers tilsier dette.

For krav etter avhendingsloven og bustadoppføringsloven gjelder også reklamasjons- og foreldelsesregler.

Reklamasjon må skje innen rimelig tid etter at man har oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen. Man må gi selgeren melding om hva man mener utgjør et avtalebrudd, og forklare hva slags avtalebrudd man mener dette medfører. Videre bør man følge opp reklamasjonen med en spesifisert reklamasjon, slik som beskrevet tidligere.

Absolutt reklamasjonstid etter avhendingsloven og bustadoppføringsloven er 5 år. Etter avhendingsloven kan man se bort fra den absolutte fristen bare dersom selgeren har vært grovt uaktsom, uærlig eller ellers har handlet i strid med god tro. Der bustadoppføringsloven gjelder kan man også se bort fra den absolutte reklamasjonsfristen, dersom entreprenøren eller noen han svarer for har opptrådt grovt uaktsomt eller i strid med god tro.

Videre kan krav etter avhendingsloven og bustadoppføringsloven bli foreldet etter reglene i foreldelsesloven.

Derfor bør man altså sørge for at man får reklamert over mulige mangler ved et hus så snart man oppdager mangelen, og man bør sørge for at foreldelsesfristen ikke løper ut, gjennom fristavbrytende skritt, eller ved å sørge for at selger erkjenner sin forpliktelse.

Dersom du tidligere har solgt et hus med royalimpregnert kledning, bør du ivareta ditt eget krav mot den du kjøpte kledningen av, eventuelt entreprenør. Så snart du får kunnskap om at du kan ha et slikt krav, bør du derfor reklamere, og sørge for at foreldelsesfristene blir overholdt eller avbrutt. Dersom du skulle være så uheldig å motta et reklamasjonskrav fra kjøper av huset på grunn av egenskaper ved kledningen, vil du da ha et krav i behold mot selger eller produsent.

 

Konsekvensene ved å oversitte reklamasjons- og foreldelsesfristene

Dersom man mener å ha et krav mot en selger, og man kommer i skade for å oversitte reklamasjons- eller foreldelsesfristene taper man sitt krav. Dette gjelder selv om man har aldri så rett i saken i seg selv, og selv om man først får kunnskap om hvor stort kravet egentlig er en lang stund etter at man har fått vite at det finnes et problem med noe man har kjøpt – for eksempel royalimpregnert kledning. Reklamasjonsfristen kan imidlertid oversittes uten tap av rettigheter dersom motpart har opptrådt uaktsomt eller i strid med redelighet og godt tro. Foreldelsesfristen er imidlertid absolutt.

Nettopp fordi man ikke kjenner til konsekvensene av å la være å reklamere, bør man altså gjøre dette på en betryggende måte. Man bør reklamere skriftlig, og man bør ta vare på en kopi av det man har sendt til selger, produsent eller entreprenør – elektronisk eller på annen måte. Da vil man ha et krav i behold senere, og man kan velge om man vil forfølge kravet videre. Unnlater man å reklamere, kan kravet altså uansett være tapt, uansett hvor stort kravet måtte være.

Da kan man risikere å måtte skifte kledning på grunn av en klar mangel ved kledningen. Regningen må man da betale selv.

Hvis du har spørsmål om dine rettigheter i forbindelse med kjøp eller salg av royalimpregnert kledning, er vi tilgjengelige på telefon 51 97 20 20 for en innledende avklaring. Du kan også nå oss via vårt kontaktskjema, som du finner her.

Ved nyttår trer den nye arveloven i kraft, og dermed endres reglene om arveforskudd.

Etter den gamle arveloven kan arvelater gi en gave og senere bestemme at gaven skal være et arveforskudd som skal avregnes på skiftet. Det avgjørende vil være hva arvelater mente, og det gjelder ingen formkrav.

Etter den nye loven må betingelsen om avregning på skiftet være satt allerede når arveforskuddet gis. Betingelsen bør være skriftlig og gjort kjent for de andre livsarvingene.

Overgangsreglene bestemmer at de gamle reglene gjelder for «avtaler og disposisjoner» foretatt før 31.12.2020, mens den nye loven gjelder for avtaler og disposisjoner gitt etter nyttår.

Overgangsreglene er av noen tolket slik at de som har gitt gaver før 31.12.2020 og som ikke har klargjort at dette skal være arveforskudd, bestemme dette senest 31.12.2020. Dersom dette ikke gjøres vil gaven fortsatt være en gave, og det kan ikke gjøres fradrag for denne i arveoppgjøret. For å være på den sikre siden, anbefaler vi derfor alle å gjøre dette. Om man har gitt gave/arveforskudd, og er i en situasjon der det kan være uklart om dette er en gave eller et arveforskudd, bør også dette klargjøres skriftlig før nyttår.

 

Forbrukerkjøpsloven regulerer salg av ting fra næringsdrivende til en privatperson. Denne loven gir et sterkt vern dersom det er feil ved det kjøpte, men forbrukere kan også miste sine rettigheter ved passivitet.

Forbrukerkjøpsloven oppstiller to ulike frister for en kunde som ønsker å reklamere etter et forbrukerkjøp. Dersom disse fristene ikke overholdes, mister normalt forbrukeren retten til å klage:

  • Den relative reklamasjonsfristen: Denne fristen innebærer at det må reklameres innen rimelig tid fra kunden oppdaget eller burde oppdaget mangelen ved den kjøpte tingen.

Hva som vil utgjøre «rimelig tid» må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle, men loven spesifiserer at denne fristen aldri kan være kortere enn to måneder fra det tidspunkt da forbrukeren oppdaget mangelen.

  • Den absolutte reklamasjonsfristen: Dette er maksfristen for når kunden kan reklamere, uavhengig av om mangelen er eller burde vært oppdaget. Denne fristen er normalt på 2 år, men utvides til 5 år for gjenstander som må anses som mer varige, som biler, båter og hvitevarer.

I en interessant dom avsagt av Høyesterett slås det fast at forbrukerne kan reklamere på mangelfulle utbedringer selv om den opprinnelige absolutte reklamasjonsfristen har utløpt, forutsatt at den opprinnelige reklamasjonen ble foretatt innen den absolutte reklamasjonsfristen.

Reglene over kompliseres imidlertid av at det også må tas høyde for reglene om foreldelse når man reklamerer:

  • Den alminnelige foreldelsesfristen: Denne fristen er på tre år. Den løper «fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse», slik det heter i loven. Forbruker vil tidligst kunne kreve oppfyllelse når han overtar tingen fra selger.

Dette vil tilsynelatende innebære at den absolutte reklamasjonsfristen aldri vil kunne «redde» et krav eldre enn den alminnelige foreldelsesfristen på tre år. Loven gir imidlertid en tilleggsfrist, som medfører at et krav tidligst blir foreldet ett år etter at forbrukeren fikk eller burde skaffet seg kunnskap om mangelen:

  • Tilleggsfrist: Ved såkalte skjulte mangler, der det forelå en feil ved tingen når den ble kjøpt som først viser seg senere, vil kravet dermed først være foreldet ett år etter feilen ble oppdaget dersom feilen ble oppdaget senere enn tre år fra overtakelse.

En slik tilleggsfrist på ett år fra oppdagelse av mangelen må imidlertid kreves senest ti år fra kjøpet av tingen. Etter disse ti årene vil kravet være foreldet.

Merk at det ikke er tilstrekkelig å klage til selger for å avbryte en foreldelsesfrist. Det kreves at kjøper tar rettslige skritt, eller at selger erkjenner forpliktelsen.

Nulltimerskontrakter er arbeidskontrakter der stillingsprosent ikke er oppgitt, hvor arbeidstaker ikke vet minimum antall timer vedkommende skal jobbe. Vi opplever at mange som kontakter oss for bistand i arbeidstvister fremdeles har slike arbeidskontrakter, til tross for lovendringen som gjorde slike arbeidsavtaler ulovlige i 2019.

Nulltimerskontrakter presenteres ofte som ansettelse som «tilkallingsvikar», «ekstrahjelp», «fast ansettelse uten garantilønn» eller tilsvarende, for å tilsynelatende oppfylle lovens krav om fast ansettelse. Det kan dessverre se ut som at mange arbeidsgivere ikke har oppfattet eller velger å bevisst se bort fra at nullkontrakter nå er forbudt.

I arbeidsforhold uten fast stillingsprosent vet arbeidstaker ikke om eller hvor mye det blir utbetalt i lønn, eller om det blir utbetalt lønn ved sykdom. Den ansatte vet ikke hvor mye vedkommende skal jobbe i fremtiden, og er dermed i stor grad avskåret fra å planlegge sin egen hverdag.

Denne typen arbeidsvilkår skaper en betydelig grad av utrygghet og uforutsigbarhet, og gir useriøse arbeidsgivere anledning til å straffe ansatte ved å ikke tilby arbeid dersom den ansatte eksempelvis stiller kritiske spørsmål.

Slike kontrakter er nå altså forbudt.

Etter lovendringen i 2019 skal ALLE arbeidskontrakter inneholde stillingsbrøk med spesifisert arbeidstid og garantert lønn, samt opplyse stedet/stedene arbeidet skal foregå. For sesongarbeidere må det presiseres at den ansatte kun får lønn i visse aktive perioder i arbeidsavtalen, og disse periodene må konkretiseres.

Det er ingen nedre grense for størrelsen på stillingsbrøken den ansatte skal ha, men arbeidskontrakten skal inneholde et reelt stillingsomfang. For å unngå at det anvendes kontrakter som gir ansatte en lavere stillingsbrøk på arbeidskontrakten enn det arbeidsgiver faktisk forventer skal utføres, oppstiller arbeidsmiljøloven en regel om endring av stillingsbrøken: Som hovedregel har deltidsansatte som i det siste året jevnlig har arbeidet ut over den avtalte stillingsprosenten rett på en stilling som tilsvarer faktisk arbeidstid i denne perioden.

Den nye arveloven trer i kraft 1. januar 2021. Arvelater får nå større frihet til å bestemme hvordan arven skal fordeles, barn fra tidligere forhold gis bedre vern, og den såkalte pliktdelsarven for arvingens barn økes.

I den nye loven får testator (den som har opprettet testamentet) større frihet til å bestemme over verdifulle gjenstander i testamentet ved at det såkalte kvalitative pliktdelsvernet fjernes i den nye loven. Dersom den avdøde eksempelvis etterlater seg en eiendom som har en verdi som overstiger en arvings del av sin arv, kan det fastsettes i testament at arvingen skal arve eiendommen mot å betale den overstigende verdien tilbake til boet.

Videre vil samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, etter den nye loven ha arverett etter hverandre. Arven utgjør som for ektefeller 4 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet, men for samboere kan denne arven begrenses og utvides ved testament.

Det er ytterligere en endring i den nye loven at det ikke lenger er nødvendig å ha vitner tilstede samtidig ved opprettelsen av testament. I den gjeldende «gamle» arveloven ville dette medført at testamentet ble ugyldig.

Den nye arveloven øker også det beløpet arvelaters barn har krav på som såkalt pliktdelsarv.

Pliktdelsarven er den delen av formuen som man ikke kan fritt råde over i testamentet, og medfører en rett for den avdødes barn på 2/3 av formuen vedkommende etterlater seg.

Dette kravet på 2/3 av formuen avdødes barn har er imidlertid begrenset til et maksbeløp. I den nye arveloven økes dette taket fra dagens kr 1 000 000,-, til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet, noe som i dag tilsvarer anslagsvis kr 1 500 000,-.

En naturlig følge av denne lovendringen vil være at enkelte testamenter vil opprettes mens den «gamle» loven gjaldt, men først bli aktuelle etter den nye loven har trådt i kraft.  Medfører lovendringen at et testamente inngått etter den «gamle» loven, der arvelaters barn kun skal motta pliktdelsarven på kr 1 000 000,-, blir ugyldig dersom testator fremdeles er i live etter 1.1.2021?

I et slikt tilfelle vil et trolig bli lagt til grunn at testators vilje var at barnas arverett skulle begrenses så langt det lot seg gjøre innenfor lovens rammer, og likevel anse det gyldig ved å oppjustere beløpet barna mottar fra kr. 1 000 000,- til 15G.

Det er videre slik at dersom testator dør innen ett år etter at den nye loven har tredd i kraft, så skal de gamle reglene gjelde. Problemstillingen over vil derfor bare gjøre seg gjeldende dersom testator dør senere enn dette.

Det er ofte kostbart og tidkrevende å kjempe for sine rettigheter i møte med NAV, kommunens byggesaksavdelinger og andre offentlige organer. Dersom du klager og får medhold, har du som hovedregel krav på å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med klagebehandlingen.

Når et vedtak blir endret til fordel for klager, skal vedkommende etter forvaltningsloven tilkjennes erstatning for «vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret vedtaket, med mindre særlige forhold taler mot det».

Dette innebærer for det første at endringen klagen medfører må være til klagers «gunst», som det heter i loven. Dersom klagen medfører at forvaltningsorganet ser på saken på nytt på grunn av klagen, og finner grunn til å endre vedtaket slik at det medfører en større ulempe for klager, har man altså ikke krav på dekning av saksomkostninger.

Videre er det kun «vesentlige kostnader» man har krav på å få dekket. Dette medfører at bagatellutgifter som porto for å sende klagen per post ikke er omfattet. Utgifter til advokat og annen bistand fra sakkyndige er klart omfattet, så lenge slike salærkrav er i samsvar med det alminnelige bransjenivået.

Omkostningene må i tillegg ha vært «nødvendige» for å få endret vedtaket. Dette kravet innebærer eksempelvis at dersom klager burde forstått at det ville vært tilstrekkelig å henvende seg til forvaltningsorganet og gjort dem oppmerksom på en faktafeil, så vil advokatutgifter anses unødvendige.

Sivilombudsmannen har imidlertid vurdert flere saker der forvaltningsorgan har avslått dekning av saksomkostninger fordi de anså utgiftene til å være unødvendige. Sivilombudsmannen legger til grunn at dersom klager hadde grunn til å tro at saksomkostningene var nødvendige, skal disse dekkes selv om utgiftene objektivt sett ikke hadde vært nødvendige.

Dette innebærer at utgangspunktet og den klare hovedregelen er at en klager har krav på dekning av sine saksomkostninger ved medhold i en klage.