Vi har blitt spurt om hvor langt hytteforbudet egentlig gjelder.

Forbudet mot å oppholde seg på fritidseiendom fremgår av en forskrift som heter «Forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbrudd av Covid-19» (FOR-2020-03-19-355). Forskriften er tilgjengelig via lovdata.no her: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-03-15-294 .

Bestemmelsen står i forskriftens § 5, som sier:

«§ 5.Forbud mot opphold på fritidseiendom i annen kommune enn hjemstedskommunen

Personer forbys å overnatte på fritidseiendom i annen kommune enn der vedkommende er folkeregistrert. Strengt nødvendig vedlikehold eller tilsyn som er nødvendig for å avverge store materielle skader tillates.

Personer som er i karantene etter § 2 fordi de deler husstand med en som er bekreftet smittet av SARS CoV-2-virus, kan likevel overnatte i fritidseiendom i annen kommune i perioden den smittede er i isolasjon etter § 4 i forskriften.» Overtredelse er straffbar i følge § 6:

Ǥ 6.Straff

Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser i denne forskriften, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. smittevernloven § 8-1.»

Til spørsmålet, kan man si at legalitetsprinsippet betyr en streng tolkning av lovhjemler som begrenser bevegelsesfriheten. Den er en grunnlovbestemt rettighet, jf. Grunnloven § 106 første ledd. Videre innebærer lovkravet i EMK protokoll nr. 4 art. 2 at lovhjemmelen må oppfylle et klarhetskrav.

Tre objektive vilkår må være oppfylt for å straffe; det må være en fritidseiendom og den må ligge i annen kommune enn din hjemkommune ifølge folkeregisteret. Videre må man overnatte. Jeg nevner at det også må være en person som overnatter. Folkeregistervilkåret byr ikke på tolkningstvil. Riksadvokatens har gitt retningslinjer/ direktiver til politiet av 20.3.2020, her:
https://www.riksadvokaten.no/wp-content/uploads/2020/03/RAs-retningslinjer-smittevern-200320.pdf

Riksadvokaten har påpekt at;

«Bestemmelsen reiser en rekke bevismessige og håndhevningsmessige problemstillinger, ikke minst hva gjelder unntak for de personer som omfattes av bestemmelsens annet ledd. Etter ordlyden rammes det å overnatte på slik fritidseiendom.» Overnatting er i denne sammenheng definert som perioden mellom 23:00 og 06:00, uten at det fremgår av ordlyden.

Begrepet «fritidseiendom» er ikke et entydig definert begrep, og kan volde tvil. Er det bruken av eiendommen man har siktet til, eller er det eiendommens formelle status etter plan- og bygningsloven og matrikkelloven? Ifølge en pressemelding av 20.mars 2020 fra NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter, har de fått opplyst det ikke foreligger forarbeider til forskriften fordi den ble hastevedtatt. Det er derfor ikke mulig å få avklart spørsmålet sikkert, før eventuelt lovgiver klargjør forskriftens ordlyd.

Det er nærliggende at man må utgangspunkt i eiendommens formelle status i matrikkelen på samme måte som skatteetaten gjør ved fastsettelse av skatt knyttet til sekundærbolig. Bruken kan naturlig nok kan variere mye, og det å knytte det mot bruken av eiendommen ville voldt mye problemer i praksis. Matrikkelkoden for «fritidsbolig» er 161, og fremstår som et naturlig utgangspunkt å ta.

Kode 161 skal gjenspeile det faktum at kommunen har tillatt at eiendommen brukes til fritid, eller i det minste at denne bruken er lovlig. Bolig og fritidsbolig, er søknadspliktig, jf. plan- og bygningsloven § 20-2 jf. § 20-1.

Men hva med mellomkategorier som helårsboliger eller våningshus brukt som fritidsbolig? I Statens kartverks føringsinstruks v. 3.16 side 149 er første kategori kode 162:«Helårsboliger benyttet som fritidsbolig (bygningstype 162 og 163).» mens kode 163 gjelder for våningshus. En oversikt over bygningstypene finner man i føringsinstruksen i punkt 9.2 og 9.3.

I føringsinstruksens side 198 ser man at kode 161-163, sorterer under overskriften «fritidsbolig». Men det innebærer ikke nødvendigvis at kommunen har tatt stilling til spørsmålet, se føringsinstruksens side 208;

«Kan benyttes for bygninger som er tillatt eller lovlig etablert brukt som helårsbolig, men som i praksis bare blir bebodd fra tid til annen, uten at det blir tatt stilling til om slik bruk er innenfor rammen av tillatelse eller lovlig etablert bruk.» Koden betyr her altså i seg selv lite, da det verken beviser noe om den faktiske eller den tillatte bruken av eiendommen.

Utgangspunktet er her at den tillatte bruk er helårsbolig eller våningshus. Det er altså strengt tatt ingen «fritidsbolig». Det må i praksis innebære at bygningstypekodene 162 og 163 neppe uten videre kan kategoriseres som «fritidseiendom» verken etter plan- og bygningsloven, eller i forbudsforskriftens forstand. Dette må nok særlig gjelde i strafferettslig forstand der kravene til klarhet som nevnt er meget strenge. Tilsvarende problemstilling får man dermed for bruk av andre type bygninger og bygningstypekoder.

Det er ikke helt upraktisk, idet det er 2,6 millioner bygg i Norge som ikke er bolig. Det er 437.833 fritidsboliger, mens det er 32.906 boliger som er registrert i kategorien 162 og 163, ifølge SSB https://www.ssb.no/bygningsmasse/.

En mulig konklusjon er at de med bygningstypekode 161 i matrikkelen, sannsynligvis vil bli omfattet av forskriftens ordlyd, mens det kan fremstå noe mer usikkert om man kan straffes om man tar overnatting på andre typer eiendommer. Det kan dreie seg om et veldig betydelig antall. Straffbarhet avhenger både av den objektive siden (fakta), og ikke minst hva man selv har tenkt rundt spørsmålet (den subjektive side). Alle straffbarhetsvilkår må være oppfylt for å kunne straffes. Jeg viser her også til Riksadvokatens retningslinjer som gir anvisning på sammensatte vurderinger.

Man bør generelt selvsagt følge alle føringer fra FHI. Av rettssikkerhetshensyn bør lovgiver på sin side klargjøre forskriften snarest, dersom forskriften virkelig skal virke etter sin hensikt. Hvilken kode man har i matrikkelen, finner man på www.seeiendom.no.

Det har blitt skrevet mye om de midlertidige endringene i permitteringsreglene som er innført grunnet koronautbruddet. Dette blir gjerne presentert som at man er sikret 100 % lønn de første 20 dagene av permitteringen.

Det er imidlertid viktig å være klar over at det er en øvre begrensing på dagpengene. Det er fremdeles slik at du ikke får dekket den delen av lønnen som overstiger seks ganger grunnbeløpet (G).

Grunnbeløpet er for tiden på kr. 99 858. Dette medfører at du ikke vil få betalt mer i dagpenger enn det som overstiger en årslønn på kr 599 148, eller en månedslønn på kr. 49 929.

Du har imidlertid krav på full lønn i arbeidsgiverperioden i de to første dagene av permitteringen.

Epidemien som nå brer om seg får alvorlige følger for privatpersoner og bedrifter. Samfunnet stopper i stor grad opp som en direkte eller indirekte følge av regjeringens krisetiltak. Akkurat nå (i midten av mars 2020) er nok fokus for de fleste bedrifter å hindre smitte og å løse de akutte driftsmessige problemene krisen medfører. Da er det viktig å ta beslutningene på rett juridisk grunnlag.

Koronakrisen kan juridisk sett medføre at leveringshindringer skyldes «force majeure».  «Force majeure» defineres tradisjonelt som en ekstraordinær hendelse som forhindrer normal oppfyllelse av en kontrakt.

Utgangspunktet er klart: avtaler skal holdes. Det er altså ingen automatisk rett til å heve en avtale, selv om levering i henhold til avtalen blir vanskeliggjort eller utsatt. Det må i tilfelle vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Force majeure innebærer i hovedsak at partenes leveringsforpliktelser suspenderes så lenge hindringen består.  Selv om det er ganske opplagt, må det her presiseres at hendelsen (koronautbruddet) rent faktisk må hindre oppfyllelse.  Det at leveringsforpliktelsen suspenderes, betyr for eksempel at den andre parten i avtalen ikke kan kreve erstatning for kontraktsbrudd så lenge hindringen består.

Overordnet kan man allikevel si at der utsatt levering fullstendig skulle ødelegge hele formålet med avtalen, kan man ha en hevingsrett. Dette kan fremgå direkte av avtalen man har inngått, men hvis det ikke gjør det, kan man allikevel ha en slik hevingsrett etter «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper».  Men man plikter primært å lojalt overholde kontrakten, og eventuelt samarbeide om nødvendige tilpasninger, før man går til det skritt å heve kontrakten. Dette følger av det alminnelige lojalitetsprinsippet i kontraktsforhold.

To typetilfeller:

For treningssentre som er pålagt av myndighetene å stenge, betyr det at kunden ikke får det han har betalt for.  Hvis ikke kontrakten med treningssenteret sier noe om situasjonen, må utgangspunktet være at kundens betalingsforpliktelse suspenderes så lenge hindringen foreligger. Nettopp fordi alle treningssentre vil være stengt, er det neppe grunn til å godta heving av avtalen; kunden kan jo ikke kjøpe tjenesten noe annet sted. Men avtalen pleier å inneholde regler om oppsigelse, som man i så fall kan benytte seg av. Det må bety at avtalen formelt sett er gyldig inntil en eventuell ordinær oppsigelse er virksom, men at kundens betalingsforpliktelse rettmessig kan stanses så lenge treningstilbudet er stengt.   Det sentrale er at kundene i så fall ikke kan kreve erstatning av senteret, men at kundene trolig kan kreve å holde tilbake sin betaling så lenge senteret holder helt stengt. Når myndighetene pålegger stengning, kan man si at det foreligger et rettslig hinder for levering av treningstilbud. Har treningssenteret tatt forbehold mot en slik situasjon i kontrakten, er det ikke gitt at løsningen blir den samme. Men forbrukere står tradisjonelt sterkt i Norge.

Det samme må i utgangspunktet gjelde andre løpende avtaler der leveringen faktisk blir hindret på grunn av force majeure. Men en sikker konklusjon må vurderes konkret, og med utgangspunktet i den avtalen som partene har inngått.  Blant annet kan force majeure-begrepet være særskilt definert i kontrakten.

Byggekontrakter/entreprise

Som sagt innledningsvis, vil force majeure kunne suspendere forpliktelsene etter avtalen. I praksis kan det bety krav på forlenget byggetid, noe som for eksempel er regulert i NS3430 pkt. 17.2 og bustadoppføringsloven § 11 bokstav c. Det betyr at entreprenøren kan utsette, uten å risikere krav om erstatning fra byggherren. Motsatt kan ikke entreprenøren forlange tilleggsbetaling dersom utsettelsen gjør det dyrere å gjennomføre. Dette vil innebære en mellomløsning, der begge parter må tåle ulempene som force-majeure- hindringen fører med seg.  Men igjen, det kan være avtalt særskilte vilkår eller definisjoner i hvert enkelt kontraktsforhold, noe som vil måtte vurderes konkret.

Dersom det gjennomføres permitteringer som følge av koronaviruset, skal arbeidsgiver fremdeles betale lønn i den såkalte arbeidsgiverperioden de 15 første dagene. Regjeringen har 13.3.2020 som krisetiltak kortet ned arbeidsgiverperioden til to dager.

Etter dette vil den ansatte kunne ha rett til dagpenger fra NAV, forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt (se informasjon fra NAV her: https://www.nav.no/no/person/arbeid/dagpenger-ved-arbeidsloshet-og-permittering/dagpenger-nar-du-er-permittert)

Dersom arbeidsgiver ønsker å beholde deler av arbeidstokken i arbeid, vil det måtte foretas en utvelgelse av hvem som skal permitteres. Det ser dessverre ut til at enkelte arbeidsgivere anvender permitteringer som et virkemiddel i blant annet pågående arbeidskonflikter, og velger å permittere enkelte ansatte som en form for straff.

Utvelgelsen må være saklig begrunnet, og arbeidsgiver kan ikke benytte slike permitteringer som påskudd til å fjerne upopulære ansatte.

På den annen side er permitteringer av midlertidig karakter. Det legges derfor til grunn at arbeidsgiver har noe større fleksibilitet ved utvelgelsen enn ved oppsigelser.

En utvelgelse på bakgrunn av ansiennitet vil vanligvis være saklig, men en slik utvelgelse kan fravikes dersom faglige kvalifikasjoner eller sosiale hensyn utgjør tilstrekkelig saklig grunn.  Arbeidsgiver kan vurdere om det er funksjoner og arbeidsoppgaver man ikke har behov for i permitteringsperioden, og som derfor kan unnværes.

Dette innebærer ofte at det er personer som sitter i stillinger det ikke er behov for, som blir permittert.

Merk at dersom arbeidsgiver har annet, midlertidig arbeid å tilby arbeidstakeren, vil ikke permitteringer kunne gjennomføres selv om vilkåret om saklig grunn er oppfylt.

Det er ikke et krav om at det gjennomføres individuelle drøftelsesmøter slik som det er ved oppsigelser. Det anbefales likevel at det gjennomføres et kort møte med hver enkelt ansatt som berøres, slik at vedkommende får anledninger til å kommentere permitteringen og belyse eventuelle særlige forhold.

Advokatfirma Øglænd & Co AS tar smittesituasjonen på alvor.
Vi har derfor innført noen tiltak:

  • Vi gjennomfører klientmøter som normalt, men:

  • Vi håndhilser for tiden dessverre ikke.

  • I møter med våre klienter vil vi sitte på hver vår ende av langbordet.

  • Videre er våre ansatte nøye med håndhygiene, og vi går over alle aktuelle flater med vask/desinfeksjon minst to ganger om dagen.

  • Om du ønsker å bruke våre tjenester, men sitter i karantene/ikke ønsker å møte opp på kontoret personlig, er det mulig å registrere klientforhold uten personlig oppmøte. Ta kontakt, så avklarer vi dette.

Rettsområdet

Båter er «ting» eller «løsøre» om man vil. Ved kjøp og salg mellom private, er det viktigste du foretar deg å være grundig med salgsavtalen med tilhørende dokumentasjon. Hovedbudskapet er at du best regulerer risikoen gjennom det som avtales. Man kan veldig forenklet si at «avtalen er den viktigste loven».

Ved kjøp mellom to privatpersoner gjelder kjøpsloven, men handler du med en profesjonell (yrkesselger) gjelder forbrukerkjøpsloven. Det fremgår av kjøpslovens § 1:

« § 1.Alminnelig virkeområde.
(1) Loven gjelder kjøp for så vidt ikke annet er fastsatt i lov. For forbrukerkjøp gjelder forbrukerkjøpsloven.1 For kjøp av fast eiendom gjelder avhendingslova.2»

I forbrukerkjøpsloven § 1, heter det til sammenligning at «Med forbrukerkjøp menes salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet».

Som privatperson bør man være særlig oppmerksom på at man kan bli bedømt som yrkesselger/næringsdrivende, dersom man for eksempel lar en profesjonell båtmegler selge båten. Dette med mindre det er tatt uttrykkelig forbehold overfor kjøperne. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 1 fjerde avsnitt. Man må derfor sørge for at forbehold blir tatt.
De to lovene er innholdsmessig temmelig like, men som forbruker har man noe utvidede rettigheter. Vi kan peke på noen hovedtrekk i begge regelsett, uten at vi her kan gå inn på alt. Vi kan si noe om hvordan du forebygger problemer gjennom avtalen, og hvordan du kan gå frem om det allikevel går galt.

Avtalens betydning

Privatpersoner eller to næringsdrivende står temmelig fritt til å avtale det de selv ønsker. Kjøpsloven § 3 sier at;

«Bestemmelsene i loven gjelder ikke for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene».

Man har ikke en likelydende bestemmelse i forbrukerkjøpsloven, men dens § 15 viser til at tingen skal være samsvar med det «som følger av avtalen». Det viktigste ulikheten er der du som forbruker har handlet med en profesjonell. Forbrukerkjøpsloven rangerer nemlig over avtalen du har inngått med den profesjonelle dersom loven viser seg å bedre rettigheter, se forbrukerkjøpslovens § 3 første ledd;

«Det kan ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven her»

Forenklet sagt går metodikken ut på å først se på hvem som er parter i avtaleforholdet, for å kunne avklare hvilken lov som kommer til anvendelse. Deretter ser man nærmere på hva avtalen sier. Skulle avtalen være taus, ser man om loven løser spørsmålet. Dersom heller ikke loven eller dens forarbeider løser spørsmålet, må man gjerne støtte seg til det man kaller «bakgrunnsretten», dvs. alminnelige obligasjonsrettslige regler og prinsipper.

Kjøpsavtalen

Enten du er profesjonell eller privatperson blir du som regel alltid ansvarlig i det omfang du gir kjøper uriktige opplysninger. Det gjelder for begge regelsett. Opplysningene er kort fortalt uriktige hvis virkeligheten ikke stemmer med avtalen, eller det du ellers har opplyst, se kjøpsloven § 17 og 18 og forbrukerkjøpsloven § 15 og 16. Da omfattes med andre all informasjon du gir og som har virket motiverende på kjøperen.

Utgangspunktet er derfor at all informasjon som gis, må være korrekt. I mange saker viser selger til at tingen er «solgt som den er». Her gjelder kjøpsloven § 19 første ledd bokstav a), som sier forbeholdet ikke gjelder for uriktige opplysninger gitt av selger. Da holder det med andre ord ikke å ta et forbehold i kontrakten, «solgt som den er» eller lignende. Man kan altså ikke bli kvitt hele ansvaret som privat selger, gjennom slike forbehold. Tilsvarende bestemmelse har man i forbrukerkjøpsloven § 17, selv om de ikke er noe ulikt utformet. Er selger usikker på riktigheten av den informasjonen som gis, bør han enten ta et uttrykkelig forbehold, eller la være å gi opplysningen.

Videre, dersom selger «måtte» være kjent med vesentlige forhold/feil eller viktige opplysninger om bruken av tingen, har han uansett plikt til å opplyse om dette, se bokstav b) i samme bestemmelse. Har man forsømt å gi kjøper nødvendig informasjon, er det imidlertid i tillegg et krav at opplysningen «kan antas» å ha innvirket på kjøpet. Er det en kjøpsmotiverende opplysning, kan man bli ansvarlig tross forbeholdet.

Det siste alternativet i kjøpsloven § 19 første ledd bokstav c), er der gjenstanden er i «vesentlig dårligere stand» enn det «kjøper hadde grunn til å regne med etter kjøpesummens størrelse og forholdende ellers.» Bestemmelsen er praktisk viktig, fordi den ikke forutsetter noen form for klander mot selger.

I vurderingen av hva som var kjøpers berettigede forventninger, inngår bl.a. prisen, den totale markedsføringen og den avtalen partene har inngått. Som nevnt inngår her all informasjon som selger har gitt kjøper. Det må bedømmes konkret.

Utgangspunktet er at kjøper overtar den fulle risikoen for tingen når han overtar tingen ifølge avtalen, se kjøpsloven § 13, første ledd. Kjøper man en eldre brukt båt, må man i utgangspunktet alltid regne med nye påkostninger, også innen kort tid etter kjøpet. Fra en lagmannsrettssak2 heter det at «Kjøper av en slik båt (her 27 år) må normalt regne med at motorens levetid kan være begrenset og at det uansett vil kunne påløpe betydelige driftskostnader, selv om båt og motor har vært gjenstand for godt vedlikehold». (Vår innskytn.)

Men selger kan i prinsippet bli ansvarlig for feil som viser seg først etter levering/overtakelse, se kjøpsloven § 21. Det avhenger ofte av en konkret bevisbedømmelse om feilen oppstod før eller overtakelsen, i praksis ofte om feilen lå latent allerede ved overtakelsen. Ved forbrukerkjøp, har forbruker en noe utvidet rett/bevisbyrde, gjennom forbrukerkjøpsloven § 18 annet ledd første punktum:

«Hvis ikke noe annet bevises, skal en mangel som viser seg innen seks måneder etter risikoens overgang, formodes å ha eksistert ved risikoens overgang»

Det er flere feller. Har selger av en 26 år gammel båt spesifisert at motoren er ny, har han gitt kjøper rett til å ha en høyere forventning til motoren, i motsetning til resten av båten.

En selger som opplyser at «skroget er i meget bra stand», vil normalt bli dømt etter alternativet i kjøpsloven § 19 første ledd bokstav c) – «vesentlig dårligere stand», dersom skroget kort tid etterpå viser seg å kreve store reparasjonskostnader3. Dette gjelder da uavhengig av hva selger selv forstod eller visste.

Som selger bør man derfor generelt være varsom med å gå for langt med opplysningene og særlig «superlativene», og heller overlate til kjøper å gjøre seg opp sin egen mening. Et stikkord for selger er med andre ord nøktern markedsføring. Som kjøper bør man motsatt være kritisk til annonser som lover «mye». Lover man mer enn det som viser seg å stemme, holder det altså nødvendigvis ikke å si at man ikke visste om feilen, eller å ta løse forbehold, selv om det skulle stemme at man ikke visste. Men det ligger for eksempel en begrensning i at tingen må være «vesentlig dårligere stand». Man sier gjerne at avviket mellom det som er opplyst i forkant, og det som viser seg å være «fasit» må være klart eller «utvilsomt». Sistnevnte ord er hentet fra kjøpslovens forarbeider.

Reklamasjon og heving

Ved feil eller klare symptomer på feil, må man reklamere innen rimelig tid. Har man handlet med en profesjonell, har man alltid 2 måneder på seg fra man oppdaget mangelen, se forbrukerkjøpsloven § 27. Etter kjøpsloven § 32, er det regelen om «rimelig tid» som gjelder, dvs. fra man forstod eller burde ha forstått at symptomene man så var en mangel. Man bør kort fortalt reklamere så fort det er mulig, og ikke vente, selv om man skulle være litt usikker. Rimelig tid, bør nok tolkes noenlunde likt i de to lovene. For kjøpsloven er lengstetiden 2 år etter overtagelse. Etter forbrukerkjøpsloven er lengstetiden er 2 år, eller 5 år hvis gjenstanden/delen er ment å vare vesentlig lengre enn 2 år.

Det viktigste er å raskt gi selgeren skriftlig melding om hva feilen gjelder, og at du vil komme tilbake til saken så snart du har fått undersøkt nærmere. Her kan du ta forbehold om å komme med kjøpsrettslige krav, men det er ikke et absolutt krav.

Dersom ikke selger tilbyr seg å undersøke og avklare feilen, har du som kjøper bevisbyrden for feilen. Det betyr at kjøper må dokumentere sannsynlig årsak til feilen, og hvilken betydning feilen har.

Dersom mangel blir dokumentert, men selger allikevel nekter å reparere, eller at omlevering til annen gjenstand ikke kan skje, er det prisavslag etter kjøpsloven § 38 som er den praktiske hovedregelen. Tilsvarende regler finnes i forbrukerkjøpsloven.

Er det snakk om veldig betydelige feil, eller samlet sett så mange feil at det til sammen blir betydelig, kan man heve kjøpet. Et motorhavari kort tid etter overtagelse, der motor selges som nyoverhalt, kan gi hevingsrett -gjerne kombinert med at viktige opplysninger har blitt tilbakeholdt . Men det må alltid bedømmes ut fra fakta i hver enkelt sak. Som kjøper har man et ansvar dersom man erklærer heving på uriktig grunnlag.

Man bør fremsette eller forbeholde krav om heving snarest mulig, forutsatt at man da kan dokumentere feilene. Det er eksempler på at det å fremsette et krav om heving først 4-6 måneder etter første reklamasjon, er i seneste laget5. Man bør derfor generelt være ganske snar både med reklamasjon, krav om prisavslag og eventuelle hevingskrav.

Ved heving forutsettes det at selger ikke lenger har i behold sin rett etter kjøpsloven § 36 til å foreta avhjelp ved retting eller omlevering, se også kjøpsloven 37. Den andre viktige begrensningen ligger at heving er forbeholdt de alvorlige tilfellene, se kjøpsloven § 39:

«1) Kjøperen kan heve kjøpet dersom mangelen medfører vesentlig kontraktbrudd». Min understr.

Heving beror derfor på en totalvurdering av avtalen, dvs. alt som inngår i avtalebegrepet (da særlig markedsføring, annen informasjon, forsømte opplysninger og kontrakten).

Garantier

Garanti er en erklæring fra selger, om et ansvar selger påtar seg. Man må derfor tolke garantiutsagnet for å avgjøre om man har en rettighet. Ofte møter forbrukere argumentet om at garantien er utgått. For forbrukere er slike garantier uten betydning dersom man er innenfor reklamasjonsfristene i forbrukerkjøpsloven § 27, men garantien kan selvsagt få betydning hvis den gir bedre rettigheter enn avtalen eller det som fremgår av loven. Så fremt garantien er en del av avtalen, kan man selvsagt vise til denne.

Men der garantien viser seg å være dårligere enn loven, er det spesifisert i forbrukerkjøpsloven § 18a at
«En garanti er rettslig bindende for garantigiveren på de vilkår som er fastsatt i garantierklæringen og i tilknyttet reklame, og den begrenser ikke forbrukerens rettigheter etter loven her, jf. § 3 første ledd.» Dette gjelder med andre ord for båter og alle andre «ting».
En tilsvarende bestemmelse finnes ikke i kjøpsloven, så mellom private eller mellom næringsdrivende, må man altså innfortolke eventuelle garantier i hva som er avtalt. En garanti vil for eksempel kunne utvide rettighetene i forhold til loven, for eksempel hvilke typer feil som dekkes, funksjonsgarantier, eller utvidelse av reklamasjonstider.

Forebygge

Det viktigste for å forebygge feil, er som selger å gi nøktern og korrekt informasjon ved salg. Sakkyndige bør gjennomgå båten før salg. All informasjon bør gis skriftlig av bevishensyn. Markedsføringen og kontrakten, må stemme godt overens, og eventuelle forbehold bør fremkomme i klartekst – ikke bare gjennom generelle forbehold om at tingen er «solgt som den er». Tidligere reparasjoner eller uhell, bør det alltid opplyses om, fordi dette kan øke risikoen for nye feil. Det bør kjøper vite om. Kjøper bør videre besiktige og prøve båten, noe selger bør oppfordre til.

Både som kjøper og selger, bør man se hen til bransjeråd og sjekklister fra for eksempel fra magasiner som båtmagasinet6. Er båten registrert, bør man for eksempel kontrollere om båten har heftelser i løsøreregisteret, eventuelt i skipsregisteret om båten er registrert der. I tillegg vil man da finne mange nyttige råd for både selger og kjøper.

Er det tvil eller ubesvarte spørsmål også etter befaring og tester, bør man som kjøper forutsette tydelig at for eksempel lukten man kjenner, eller lyden man hører, ikke skyldes noen alvorlige feil. Man bør i så fall be selger om å bekrefte at ditt forbehold aksepteres. Da kan man unngå en diskusjon om såkalt «aksept av risiko» og bli møtt med at man foretok et «sjansekjøp».

Tvist

Oppdages symptomer på feil, er det første man bør gjøre, å gi selger skriftlig melding om det man har oppdaget. Der selger benekter ansvar, etter at du har fremsatt et krav, sier man gjerne at det er en tvist. Også vedvarende manglende svar, regnes normalt som tvist. Vi anbefaler at advokat bistår fra første stund, for å hjelpe med nødvendige formuleringer og for å unngå uheldige formuleringer.

Kontakter du advokat, vil vi også hjelpe med å avklare om du har rettshjelpsdekning i innboforsikring eller via en særskilt båtforsikring. Ofte er det bare kjøp av småbåter/joller som inngår i innbodekningens tvisteforsikring, så tegning av egen båtforsikring er anbefalt.

Tvister som ikke løses gjennom forhandling, kan løses gjennom forliksråd og domstolene, eller via forbrukerklageutvalget. Den 1. mars 2017 trådte ny lov om forbrukerklageutvalget i kraft (forbrukerklageloven)7. Det mange ikke vet, er at sistnevnte er en gratis ordning som kan føre til et juridisk bindende vedtak på linje med en dom. Da må saken først ha vært behandlet hos forbrukerrådet8.

Både forliksrådet og domstolene tar gebyrer for sin saksbehandling, men i motsetning til forbrukerklageutvalget, er det bare domstolene som i praksis tilkjenner deg sakskostnader om du bruker advokat og vinner frem. Har du en sterk sak, kan det derfor lønne seg å gå via domstolen, spesielt når du bistås av advokat. Ofte vil rettshjelpsdekning kunne ha unntak for nemndsbehandling.

Nemndsbehandling har samtidig en fordel ved risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader er minimal. Dersom saken din skulle vise seg tvilsom, kan det altså bli et argument for å velge nemndsbehandling fremfor domstolsbehandling.

Man sier gjerne at en obligasjon er et «skyldforhold» (eng. «obligation») eller forpliktelser om man vil forenkle. Obligasjonsretten er læren om «skyldforhold, og hører til privatretten.

Enkelt forklart anvender vi obligasjonsretten for å definere dine plikter og rettigheter i et avtaleforhold.

Er det to parter i et kontraktsforhold, har man én skyldner og én fordringshaver, men det kan selvsagt variere gjennom kontrakten. Den som skal yte «noe» kalles gjerne skyldner eller debitor, mens fordringshaver er den som kan kreve «noe» – kreditor. Det fremgår av ordlyden hvem som skal yte og hvem som skal motta.

Obligasjonsretten er svært viktig i norsk rettstradisjon, fordi den brukes som teoretisk bakgrunn når man fortolker avtaler og skal løse løser tvister. Dette kan altså gjelde både der man befinner seg på et lovregulert område, eller på et ulovfestet område, fordi man ofte ser at kontrakten eller loven ikke løser alle tenkelige spørsmål. Mellom næringsdrivende vil prinsippene ha stor betydning, fordi det ikke finnes en generell kontraktslov. Årsaken ligger i at man i utgangspunktet har full avtalefrihet. På den måten kan man tenke at «avtalen er loven». Derfor er avtalen det viktigste verktøyet for å regulere plikter og rettigheter – og dermed risikoen som du påtar deg.

Det er primært der partene ikke har avtalt noe annet, at de «alminnelige» prinsippene kan slå inn og fylle ut kontrakten. Det kan ses på som en «forlengelse av partsviljen». Det finnes riktignok flere kontraktslover som regulerer spesielle typetilfeller av kontrakter, men det finnes altså ikke en generell lov om kontrakter.

Som fellesbetegnelse på det man gjør for å løse problemet, er det vanlig å referere enten til «bakgrunnsretten», til «alminnelige kontraktsrettslige prinsipper», eller til «alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper». Dette ble for alvor sammenfattet i juridisk teori da Augdahl i 1953 bearbeidet teoriene og gav ut boka Augdahl: «Den norske obligasjonsretts almindelige del». Prinsippene har blitt utviklet og klargjort gjennom rettspraksis over en årrekke.

Hva er så disse alminnelige prinsippene og hvor finner man dem?

Prinsippene har blitt utviklet i rettspraksis og i juridisk teori over lang tid. Man finner derfor særlig prinsippene igjen i rettsavgjørelser og selvsagt i juridisk teori.

Som eksempel har man

– Høyesterett i Rt.1999, s. 408, som skulle løse en tvist om heving etter salg av borettslagsleilighet. Høyesteretts problem, var at overdragelse av en slik borett, ikke var regulert verken i avhendingsloven eller i kjøpsloven. Lovavdelingen hadde forutsatt at overdragelse av andel ble løst eller «alminnelige kontraktsrettslige prinsipper». Høyesterett løste deretter saken ved å vise til at;

«Jeg kan slutte meg til det Lovavdelingen her anfører. Jeg tilføyer at det ikke har så stor praktisk betydning at kjøpsloven ikke kommer direkte til anvendelse, da de sentrale bestemmelser i loven i stor grad er uttrykk for alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper.»

Det finnes ingen egen lov som lovfester alle prinsippene. Men de privatrettslige lovene kjøpsloven, forbrukerkjøpsloven, avhendingsloven og bustadoppføringsloven er eksempler på lover som i stor grad er tuftet på alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Dette med unntak der for eksempel forbrukerhensyn har vært viktigere for lovgiver. Disse lovene gjelder kun bestemte typetilfeller av kontrakter. I alle andre tilfeller, som ikke er lovregulert, må man altså falle tilbake på de «alminnelige reglene». Men som for borettlagsleiligheten, ser man også i andre saker at domstolene ser både på prinsippene og på lover som «ligner» når et spørsmål skal løses. Dette blir da en metode.

Flyreiser er et slik eksempel. Det er ikke et kjøp etter forbrukerkjøpsloven, men kan eventuelt være en pakkereise etter pakkereiseloven. I en sak som ikke gjaldt en pakkereise, måtte domstolen avklare om det var et krav at man måtte reklamere etter en flyforsinkelse (gi selskapet melding), og i tilfellet hvor lang reklamasjonstid som skulle gjelde. Hva var i så fall «rimelig tid»?

– I LE-2018-175032 viste lagmannsretten til at flyreisen «anses som et obligasjonsrettslig forhold, der alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper gjelder: Kravet Nilsen har fremmet, har utspring i en kontrakt om flyreise som Nilsen har inngått med flyselskapet. Den forsinkelsen han ble utsatt for på reisen Bangkok-Oslo, utgjør slik sett et kontraktsbrudd fra flyselskapets side, og kravet på kompensasjon for forsinkelsen er dermed en misligholdsbeføyelse mot forsinkelsen.»

Det interessante med avgjørelsen, er at siden det var en forbruker involvert, så retten på hvilke reklamasjonsfrister som vanligvis gjelder på de lovregulerte områder for å utfylle kontrakten:

– «Etter lagmannsrettens syn er det også ved kompensasjon etter forordning 261/2004 – av hensyn til sammenhengen i regelverket – grunn til å se hen til forbrukerkjøpslovens reklamasjonsfrist. Det forbrukerkjøpsrettslige elementet ved kjøp av flyreiser er fremtredende, og det er i denne sammenhengen liten grunn til å skille mellom kjøp av varer og kjøp av en tjeneste som flyreiser»

Dette er altså nok et eksempel på at retten utvikler jussen ved å ta utgangspunkt i grunnprinsippene, her at man må reklamere innen rimelig tid dersom det foreligger et kontraktsbrudd. For å finne ut hva som var rimelig tid, så retten altså på tilsvarende lover innen forbrukerfeltet. 3 måneder var i ytterkant, og lagmannsretten falt ned på at;

«Etter lagmannsrettens syn vil en tomåneders frist i de aller fleste tilfeller være tilstrekkelig til å gi flypassasjerer tid til å fremme krav mot flyselskaper ved forsinket flyreise»

Der kontraktsparten er profesjonell, kan man i hvert fall ikke kan reklamere senere enn dette. Det er også vanlig å si at fristen skjerpes for profesjonelle parter, i forhold til forbrukere, jf. bl.a. Ot.prp.nr.66 (1990–1991) til avhendingsloven, side 117; «Ein må i større grad kunne krevje rask reklamasjon frå ein profesjonell enn frå ein forbrukar.»

Andre eksempler på alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, er at avtaler skal holdes, at avtalen bare er bindende og har virkninger mellom partene, eller at man kan bare heve en avtale der kontraktsbruddet er vesentlig, altså ved vesentlig mislighold. Man må da ha et rimelig krav til å si seg fri fra kontrakten.

Det er også et alminnelig prinsipp, at kreditor kan kreve erstatning for kontraktsbrudd dersom debitor ikke yter etter avtalen. Dette kan man kalle kontraktsbruddsansvaret. Fly- saken ovenfor, er et godt eksempel på dette. Da gjelder det også et alminnelig krav om at kravsstiller må reklamere innen rimelig tid. Det begynner å bli ganske klargjort i rettspraksis at 2 måneder er innenfor, mens 3 måneder kan være for sent dersom det ikke er gode grunner til det. Profesjonelle må reklamere enda raskere.

Man sier gjerne også at de avtalerettslige ugyldighetsreglene er alminnelige avtalerettslige regler på tvers av ulike kontraktstyper. Lojalitetsprinsippet i kontraktsforhold, er at annet prinsipp som stadig får større betydning i rettspraksis. Det er klargjort gjennom utvikling i rettspraksis hva som ligger i dette.

Det er også uttrykk for et generelt prinsipp, at heving må erklæres, fordi dette er et påbud som har rettsvirkning først når det kommer frem til mottageren. Fra samme tidspunkt gjelder det et prinsipp om at den som urettmessig erklærer heving, har eller kan få et økonomisk ansvar for dette. Regelen kan også uttrykkes slik at rettsvillfarelse knyttet til egen forpliktelse i kontraktsforholdet ikke fritar for ansvar.

Et annet eksempel på et prinsipp man ikke finner i loven, er at man regnes for å ha ansvar for pengemangel. Mangler man penger til å oppfylle en kontrakt, er det altså ikke unnskyldelig. Leietageren som protesterer mot den inngåtte leieavtalen fordi hun er blakk, kommer altså ingen vei med det – i hvert fall ikke uten at det er tillatt ifølge avtalen.

Dersom man inngår en avtale om kjøp av en gjenstand eller typisk en tjeneste, vil ikke alle spørsmål være regulert i avtalen eller i noen lov. Da må man «falle tilbake» på bakgrunnsretten. Handler en forbruker en ting med en yrkesselger, vil bakgrunnsretten være forbrukerkjøpsloven. Dersom heller ikke en tolkning av loven løser spørsmålet, må man sammenligne mot de alminnelige obligasjonsrettslige prinsippene.

Oppsummert og forenklet kan man altså si at de obligasjonsretten inneholder verktøy man bør kjenne for å skrive en god kontrakt. Obligasjonsretten er også et nødvendig verktøy for å løse en juridisk problemstilling. Avtaler er ofte mangelfulle, og der man heller ikke har en lov å støtte seg til, må man ha metoder for å tolke seg frem til et riktig resultat. Det er derfor anbefalt at kontrakten er så klar som mulig, fordi det gir størst forutsigbarhet. Går det allikevel galt, finnes metodene der for å løse rettsspørsmålene.

Bilbrann – penger opp i røyk?

I  løpet av timene og dagene etter den dramatiske brannen i parkeringshuset på Stavanger lufthavn har det fremkommet flere uttalelser om skadene som oppsto i brannen, og følgene dette vil få for de som er involvert på en eller annen måte.

Blant disse finner vi svært mange bileiere, og noen har gitt uttrykk for bekymring rundt forsikringsoppgjøret etter brannskadene. 

En hjelpende hånd fra forsikringsselskapet?

Mange tegner kaskoforsikring eller delkaskoforsikring på bilen sin. De som har valgt dette vil, noe avhengig av innholdet i forsikringsavtalen, ha rett til leiebil ved bilbrann. Utover dette vil de ha en forsikring som erstatter skadene.

Et spørsmål er likevel hva slags erstatning en kaskoforsikring gir ved bilbrann, og hva konsekvensene er ved å benytte seg av sin bilforsikring.

Svaret på det første spørsmålet kan variere fra forsikring til forsikring. I noen tilfeller kan en erstatning på kaskoforsikring for en bilbrann der bilen er hinsides enhver reparasjon, være mindre enn man skulle ønske.

For det første: Dersom bilen kan repareres, vil forsikringsselskapene tilby det. Hvis reparasjon derimot er umulig, eller uforholdsmessig dyrt, vil forsikringsselskapet tilby en erstatning for «totalskade».

Hvordan erstatning for «totalskade» beregnes, vil være avhengig av vilkårene for din forsikringsavtale. En vanlig løsning er at du får erstattet hva det ville koste å kjøpe en tilsvarende bil – på skadetidspunktet. Det vil si at dersom du mistet en gammel Volkswagen i brannen, skal du få forsikringsoppgjør nok til å kjøpe en bruktbil av samme modell, og i samme tilstand. Tilsvarende gjelder dersom en ny Tesla gikk opp i røyk. Forsikringsselskapene har egne regler for hva som skjer med din bil ved totalskade, enten den er et utbrent vrak eller ikke.

En viktig konsekvens av å benytte seg av sin bilforsikring, er at du vil kunne få et bonustap. Bonustap oppstår sjeldent ved brannskader, men dette kan det være nyttig å få avklart overfor forsikringsselskapet før man velger å benytte forsikringen. Bonustap kan medføre at bilforsikring på din neste bil blir dyrere. Det kan derfor tenkes at det ikke alltid vil lønne seg å bruke forsikringen, fordi forsikringsselskapet ditt «spiser opp» erstatningen du får utbetalt gjennom økede priser på bilforsikringen din de kommende årene.

Erstatning etter andre regler

Brannen i parkeringshuset på Stavanger lufthavn har ført til at omfattende verdier er tapt. Etter en slik hendelse vil flere instanser gå grundig inn for å finne ut nøyaktig hva som har skjedd. De forsikringsselskapene som må ut med erstatning for bilene som er forsikret hos dem, vil se grundig på om noen kan holdes erstatningsrettslig ansvarlig, slik at de kan søke regress for sine utbetalinger.

Om det finnes noen som kan holdes erstatningsansvarlig er det for tidlig å si noe om. Dersom noen skulle vise seg å være erstatningsansvarlig, vil kravet mot vedkommende potensielt være veldig stort – så stort at det er en fare for at ikke alle kan få full erstatning for sine tap på grunn av konkurs, begrensninger i forsikringssum på ansvarsforsikring eller andre forhold.

Dersom for eksempel et større firma, for eksempel en bilprodusent, en større entreprenør eller et forsikringsselskap kan holdes erstatningsansvarlig for hele eller deler av skaden, kan dette være gode nyheter for alle som sitter igjen med et økonomisk tap i en eller annen størrelsesorden.

Blant disse finner vi de bileierne som ikke har noen kaskoforsikring. Egenandeler på kaskoforsikring vil da også kunne bli erstattet av vedkommende, og bonustap vil bli unngått for de bileierne som har benyttet sin kaskoforsikring, og selvsagt forsikringsselskapene.

Dersom man har rett på erstatning for skade på en bil, er utgangspunktet at du skal få erstattet ditt økonomiske tap. I praksis betyr dette at du skal få dekket reparasjonskostnader hvis reparasjon er mulig. Dersom reparasjon er umulig, skal man få erstatning som dekker kostnadene med å kjøpe en tilsvarende bil, i tilsvarende tilstand som den bilen som er tapt.

Forsikringsoppgjøret

For de som har aktuelle forsikringsdekninger, for eksempel delkasko- eller kaskoforsikring, vil det løpe en frist for å melde skaden til eget forsikringsselskap på ett år fra skaden inntraff.

Dersom du ikke har noen delkasko- eller kaskoforsikring på din bil, og du ønsker å se på mulighetene for å få erstatning, eller du har mottatt et utilstrekkelig tilbud om erstatning fra ditt forsikringsselskap, kan vi bistå deg med din sak.

Hva er fremtidsfullmakt?
En fremtidsfullmakt gir deg mulighet til selvbestemmelse, også etter at «hodet svikter». Den som lager en fullmakt, kalles fullmaktsgiver. Den som utpekes av fullmaktsgiver, kalles fullmektig.

Fullmaktens hovedtrekk

Fullmakten utformes generelt slik at fullmektigen skal håndtere løpende utgifter og inntekter, forvalte fast eiendom, kunne gi gaver eller forskudd på arv på dine vegne, eller det å håndtere helseopplysninger. Du kan også bestemme at fullmektig skal ha regnskaps- og opplysningsplikt overfor andre, eller så kan andre personlige preferanser fremgå av fullmakten. Det er også mulig å tidsbegrense fullmakten.

En fremtidsfullmakt slår først inn ved kognitiv svikt, og er etter vergemållovens § 78 definert som «en fullmakt til én eller flere personer om å representere fullmaktsgiveren etter at fullmaktsgiveren på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser innen de områdene som omfattes av fullmakten». En fremtidsfullmakt gjelder med andre ord bare der du er i live, i motsetning til et testament som gjelder etter at man er død.

Det er lurt å ta med en setning om at fullmakten trer i kraft, når lege har uttalt at du har fått et betydelig redusert kognitivt fungeringsnivå. Fastlegen bør med andre ord ha en bekreftet kopi av fullmakten, slik at fullmektig også kan kontaktes direkte ved behov. Fullmakten må ellers oppbevares privat av fullmaktsgiver og fullmektig, da det ikke finnes noe sentralt system.

En annen variant er det man kaller en «vedvarende fremtidsfullmakt». Da har man vanlig fullmakt som for eksempel gjelder allerede fra signaturdato, og den gjelder på vanlig måte mens fullmaktsgiver er ved «sine fulle fem». Hvis fullmakten i tillegg sier at den skal gjelde etter inntrådt sykdom som beskrevet i vergemålsloven § 78, vil man altså kalle det en vedvarende fremtidsfullmakt. Lovgiver har forutsatt at denne kombinasjonen skal være lovlig, ifølge Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) pkt. 10.2.4 avsnitt 7. Fordelen her er at fullmaktsgiver får «testet» ut fullmektigen, mens han ennå er ved «sine fulle fem».

Hvorfor fremtidsfullmakt?

Hovedargumentene for å lage en fremtidsfullmakt, er at du selv peker ut en person du stoler på som skal forvalte dine verdier. Da kan du bestemme både hvordan du ønsker verdiene forvaltet, og du kan definere dine personlige ønsker. Fremtidsfullmakten blir altså et skreddsydd privat alternativ til det å få oppnevnt offentlig verge. Det offentlige vil jo ikke kjenne dine spesielle ønsker, og vil «bare» forvalte verdiene gjennom bankinnskudd med ordinær avkastning. Har du et selskap, aksjer m.v. vil det altså være desto større grunn til å la andre enn det offentlige håndtere verdiene.

En fullmektig kan i prinsippet også kreve skifte av et uskiftet bo, ifølge Høyesterett (HR-2019-1758-A). Det å skreddersy fullmakten, innebærer at du på forhånd kan definere hva som er dine hovedinteresser. Det bør også gjøres, fordi det etter loven da skal gjøres en objektiv vurdering av om vergen er habil. Det å ha sagt noe om hva du ønsker på forhånd, og ved å begrunne hvorfor du ønsker det, kan det få betydning for om vergen du har utpekt anses som inhabil eller ikke.

Det er også anbefalt av lovavdelingen, som i en uttalelse 26.februar 2015 bl.a. sa; «Dersom vergen har et mandat som omfatter å bistå en person med å kreve skifte av uskifteboet, må vergen forsikre seg om at dette er i tråd med personens egne ønsker – så langt de kan klarlegges, jf. vergemålsloven § 33».
Med andre ord bør dine ønsker – for eksempel om å skifte boet – fremgå tydelig og godt begrunnet.

Gyldighet

En fremtidsfullmakt som fyller vilkårene i loven, er gyldig uten stadfesting fra Fylkesmannen. Etter vergemålsloven § 84 «kan» fullmektigen be om stadfestelse. En betingelse er at fullmakten er utløst, dvs. at det foreligger en form for kognitiv svikt.

Statens kartverk krever stadfestelse før tinglysning. Det kan også være enklere å bruke fullmakten overfor andre når den er blitt stadfestet.
Stadfestelse forutsetter ifølge Rettsdata Total (Forsberg:2018):

« Vgml. § 84 angir hvilken dokumentasjon som er nødvendig for at Fylkesmannen skal kunne ta stilling til om fremtidsfullmakten kan stadfestes eller ikke. Følgende må sendes inn:

– Fremtidsfullmakten i original
– Utfylt søknadsskjema (søknadsskjema er tilgjengelig på Fylkesmannen sine nettsider).
– Dokumentasjon på at fullmaktsgivers nærmeste pårørende er varslet om fremtidsfullmaktens innhold og ikrafttredelse. Denne dokumentasjonen skal være signert av de pårørende, og sendes inn sammen med søknadsskjemaet.
– Legeerklæring hvor det tas stilling til:
– Fullmaktsgivers diagnose
– Fullmaktsgivers evne til å ivareta egne interesser i økonomiske og personlige forhold
– Om en eventuell manglende evne til å ivareta egne interesser har sammenheng med vedkommendes diagnose
– Vurdering av fullmaktsgivers samtykkekompetanse når det gjelder personlige (herunder representasjon overfor offentlig myndighet) og økonomiske interesser.

I tillegg vil Fylkesmannen også be om at fullmektigen sørger for at lege oversender journalopplysninger/legeerklæring som gir Fylkesmannen informasjon om fullmaktsgiverens sinnstilstand på tidspunktet da fullmakten ble opprettet. Dette er særlig viktig i de situasjonene der fullmakten ble opprettet forholdsvis kort tid før den trer i kraft, eller der fullmaktsgiveren hadde en begynnende kognitiv svikt på opprettelsestidspunktet.»

Tilsvarende fremgår av vergemålsforskriften § 30 med videre henvisninger.

Advokat

Fremtidsfullmaktene er som regel kurante å sette opp etter maler fra for eksempel Fylkesmannen. Men der du har spesielle behov, bør ønskene kontrolleres nærmere opp mot lovens vilkår og formkrav, opp mot rettspraksis og opp mot for eksempel tolkningsuttalelser fra lovgiver. Som i livet ellers, kan små detaljer avgjøre om fullmakten faktisk får den virkning du ønsker, og klare formuleringer kan også forebygge fremtidige konflikter.

Har du fått en personskade på grunn av en yrkesskade, bilulykke eller en ulykke på fritiden? Her følger en oversikt over erstatningsordninger og ulykkesforsikringer som ofte kan gi deg erstatning.

I Norge er det forsikringsplikt for alle motorvogner, og det er objektivt erstatningsansvar for alle skader som er forårsaket av biler, eller som biler «gjer» – se bilansvarsloven § 4 (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1961-02-03). Det betyr at du, dersom du blir påkjørt, er passasjer i en bil som kolliderer, eller du selv kjører en bil som kolliderer, har et forsikringsselskap som er ansvarlig for personskaden din. Dersom du sitter igjen etter et slikt uhell med en personskade og et økonomisk tap uten at et forsikringsselskap har erstattet tapet ditt, bør du kontakte oss for en uforpliktende samtale om det.

Dersom du skader deg i en ulykke på jobb, eller du er eller har vært utsatt for noe på jobb som har gjort deg syk, kan skadene og tapet du har fått være en yrkesskade som skal erstattes etter yrkesskadeforsikringsloven. Alle norske arbeidsgivere har plikt til å tegne yrkesskadeforsikring. Dersom du blir ute av stand til å jobbe i kortere eller lengre tid, og du taper lønn i løpet av denne perioden, kan du kreve erstatning for tapet. Blir du varig ufør, eller du får en betydelig og varig medisinsk invaliditet, kan du kreve at din arbeidsgivers forsikringsselskap gir deg erstatning for det.

Du kan lese mer i yrkesskadeforsikringsloven her: (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1989-06-16-65?q=yrkesskadeforsikringsloven).

Dersom du blir påført en yrkesskade, har du også rett til en rekke ytelser fra NAV, ut fra hva slags situasjon du har blitt stilt i på grunn av yrkesskaden. Ytelsene omfatter støtte til helsetjenester, egen beregning for arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, og menerstatning. Se folketrygdloven §13-2: (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-02-28-19/KAPITTEL_5-10#KAPITTEL_5-10).

De som er omfattet av statlig eller kommunal tariffavtale, Spekteravtalen eller andre tariffavtaler med tilsvarende yrkesskadeordninger, vil kunne ha rett til en erstatning fra arbeidsgiverens yrkesskadeforsikringsselskap dersom man får vedtak om menerstatning etter yrkesskade fra NAV, eller vedtak om uføretrygd med yrkesskadefordeler. Eksempler på hovedtariffavtaler der dette er aktuelt finner du her:

Dersom du blir utsatt for en ulykke på fritiden, eller på reise til eller fra jobb, kan en rekke erstatnings- og forsikringsordninger være aktuelle, avhengig av hvordan skaden oppsto.

Mange skader er omfattet av enkle reise- eller fritidsforsikringer, som kan dekke utgifter til medisinsk behandling, eller gi rett til menerstatning dersom du får en varig skade av noen art. Her bør man merke seg at mange slike forsikringer også kan gi erstatning for «små» skader, forutsatt at de er varige – for eksempel korsbåndsbrudd i kneet. Noen tegner også helseforsikringer, som gir gode erstatningsrettigheter dersom man er uheldig og blir skadet.

Mange har også forsikringsordninger for fritiden gjennom arbeidsgiver uten at man tenker over det – også disse kan erstatte behandlingsutgifter og gi rett på menerstatning. En del har også såkalte behandlingsforsikringer, som gir rett til å få betalt medisinsk behandling.

Utover rene forsikringsordninger finnes flere erstatningsordninger som kan være aktuelle, for eksempel Norsk Pasientskadeerstatning dersom man har fått en personskade på grunn av medisinsk feilbehandling. Se mer om dette her:

Avhengig av hva som er grunnen til at du ble skadd, kan det også tenkes at et firma, en kommune, staten eller en privatperson kan være erstatningsansvarlig for din skade etter alminnelige erstatningsrettslige regler, for eksempel arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1 (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1969-06-13-26?q=skadeerstatningsloven) eller produktansvaret (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1988-12-23-104?q=produktansvarsloven).

Dersom du har blitt utsatt for en voldshendelse, kan du kreve erstatning fra den som har utført volden. Du kan eventuelt søke om å få ditt tap erstattet fra Kontoret for Voldsoffererstatning. Se mer om dette i voldsoffererstatningsloven (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2001-04-20-13?q=voldsoffererstatningsloven).

Hvis du mener du har et erstatningskrav på grunn av din skade, bør du melde fra til riktig instans så snart som mulig. Forsikringsselskaper vil noen ganger hevde at man har meldt en skade for sent på grunn av meldefristen i forsikringsavtaleloven § 18-5 (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1989-06-16-69?q=forsikringsavtaleloven), noen ganger feilaktig. Det er tilrådelig å få bistand fra advokat dersom du ikke får aksept for ditt krav om erstatning.